Diskriminering av NLA i Osloskolen: Opp som en løve, ned som en skinnfell

Saken der oslolærere ble anklaget for å diskriminere, fordi de ikke ønsket å være øvingslærere for Norsk Lærerakademi, synes nå å ha fått sin avslutning, samtidig med at spørsmålet om NLA selv diskriminerer, er dukket opp (Khrono 25.8.; jf. også oppslag på Forskerforum 20.8 og på Vårt Lands nettside 25.8.).

Før sommeren innhentet Diskrimineringsombudet en uttalelse fra skoleetaten i Oslo. Nå etter sommeren skriver ombudet: «Det foreligger ikke noen ny dialog med Utdanningsetaten etter sommeren. Vi vurderer å holde et fagseminar om tematikken og evt. beslektede problemstillinger senere, men det er ikke planlagt ennå.»

At sakens avslutning dermed kan karakteriseres med uttrykket ‘opp som en løve, ned som en skinnfell’, ser man klarest når man minnes Stanghelles dramatisering av saken i Aftenposten 4.3.: Ombudet « … slår alarm om religionsfriheten i Oslo-skolen. Da er det alvor.» Det er ikke fullt så alarmerende og alvorlig med et seminar, som det kanskje ikke blir noe av.

Det mest alvorlige ved saken er at det er svært tvilsomt om ombudet forsto saken da hun først uttalte seg. Da hevdet hun ikke bare det som framkom i i et intervju med henne i Vårt Land, at «(…) dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for».

I nettversjonen av intervjuet het det også at saken kunne sies å omhandle ‘at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til’. Og at det var tale om ‘vilkårlig seleksjon av hvem det er ok å samarbeide med’, slik hun ifølge intervjuet hadde skrevet i sitt nyhetsbrev.

Hun mente altså at: Man først sier ja til å være øvingslærer, og deretter fritt kan velge for hvem. At det er enkeltlærere som deler ut praksisplasser og bestemmer hvem de vil gi dem til. At de slik kan drive vilkårlig seleksjon av hvem de vil samarbeide med.

Men slik er det ikke. Øvingslærerne søkte på en stilling spesifikt knyttet opp mot NLA, og NLA deltok i utvelgelsen. De må ha rett til å avslutte tilknytningen når de ønsker det.

Slike åpenbare feil bør et ombud beklage, så meget mer som det er slik feilinformasjon som vel er grunnlaget for at NLAs rektor Sødal kunne hevde at hun syntes å mene at studenter fra NLA blir diskriminert på religiøst grunnlag (Forskerforum 4.5.).

Vanlige deltakere i samfunnsdebatten trenger vel ikke å ta ansvar for slik feilbruk. Men et ombud er ikke en vanlig deltaker. Et ombud bør ta ansvar også for de virkninger hennes feil har, og ta steg for å rette opp feil som hun slik forårsaker.

Også andre aktører som har bidratt til å hausse opp denne saken, bør beklage:

Vårt Land konstruerte på tynt grunnlag en sak som kunne styrke avisens posisjon i Kristen-Norge, førsteamanuensis Strømmen Lile hevdet i avisen (20.1) at «diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig», KrFs utdanningspolitiske talsperson Grøvan hevdet 13.2. at « … paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter».

Et særlig sterkt overtramp sto Vårt Lands religionsredaktør for 30.1.:«Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender, er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene « … ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.»

Dette var helt grunnløse påstander – rektorene hadde i hennes egen avis gjort det klart at lærere utdannet ved NLA er velkomne som søkere ved deres skoler. Alle disse aktørene hadde tilgang til ressurser som kunne hjulpet dem med å klarlegge faktiske forhold ved øvingslæreravtalen, som de selv ikke hadde innsikt i.

Flere av disse skrev også i Dagen. Avisen trykket et tidlig bidrag fra rektor Sødal 26.1., og støttet ham på lederplass.

I denne saken er det vel først og fremst Sødal som bør beklage, eller be om tilgivelse, for å bruke et uttrykk som kanskje er mer sakssvarende for en rektor ved en kristen høyskole, som i en kristen avis har kommet med falskt vitnesbyrd mot rektorer og lærere i Osloskolen, til overmål i en tid da disse hadde sin fulle hyre med å holde skolene i gang mens pandemien raste.

Han er den eneste av aktørene som må forutsettes å ha hatt full innsikt i detaljene i øvingslærernes relasjon til NLA. Uttrykket 'å legge sten til byrden' har sjelden vært mer sakssvarende enn som en beskrivelse av rektor Sødals usanne anklager.

Hvis han ikke selv vil beklage, har vel skolen en styreleder, som kan gjøre det på NLAs vegne. Og om også styrelederen skulle svikte, har NLAs eierorganisasjoner styreledere som burde kunne ta denne nødvendige oppryddingen.