Diskriminert for sin tro

Telefonen ringte på kontoret, en dame på rundt 30 år ville snakke. Hun fortalte hvordan hun i lang tid hadde vært jobbsøkende, men gang på gang opplevde å bli diskvalifisert for sin tro. Hennes eneste arbeidserfaring var fra kirkelig sammenheng, og som jobbsøkende var hun til stadighet blitt møtt med at hennes kristne tro gjorde at hun ikke kunne bli ansatt, fordi «de ikke delte hennes verdier».

Hun hadde etterspurt hvilke verdier dette var, siden hun selv anerkjente deres verdier, men uten å få svar. I et anerkjent firma hadde hun vært inne til åtte intervjuer, og da de til slutt satt igjen med henne som eneste kandidat, valgte de å utsette ansettelsen til de «fant» en annen.

I dag er hun i arbeid i en god stilling. Men hennes erfaring er et klart eksempel på diskriminering på bakgrunn av tro. Det krenker det lovforankrede forbudet mot diskriminering på bakgrunn av tro og bryter med det uttalte ønsket om et livssynsåpent samfunn.

Tros- og livssynsfriheten gir alle mennesker frihet til å utøve sin tro, alene eller sammen med andre, offentlig som privat. Den omfatter også retten til fritt å konvertere, utfordre andres tro eller til ikke å ha noen religion eller tro (Menneskerettserklæringen, artikkel 18 og FNs konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 18).

FNs menneskerettighetskomité har slått fast at tros- og livssynsfriheten er en sterk og vidtrekkende rettighet. Men samtidig bærer den allmenne oppfatninger av religionsfriheten blant politikere, samfunnsdebattanter og folk i sin alminnelighet ofte preg av kunnskapsløshet.

Et eksempel på dette er at mange argumenterer som om trosfriheten er ivaretatt så lenge tankefriheten er ivaretatt. Da henvises tro i realiteten til den private sfæren, og troen som praktiseres i det offentlige rom både trues og oppleves som en trussel.

Valget om å bruke ordet livssynsåpen i arbeidet med ny trossamfunnslov, og ikke ordet livssynsnøytralt, er gjennomarbeidet og bevisst siden Stålsett-utvalgets offentlige utredning i 2013. Likevel blander mange fortsatt livssynsåpenhet med livssynsnøytralitet – altså det stikk motsatte, hvor troen gjøres til noe privat.

Troen er personlig, men den hører ikke bare til i den private sfæren, gjemt for offentligheten.

Nei, troen har sin rettmessige plass i det offentlige rom, og det er et uttalt mål at vi skal være et livssynsåpent samfunn.

Senest på Arendalsuka i august løftet nåværende og tidligere statsråder på feltet frem «Det livssynsåpne samfunnet» som en viktig verdi for samfunnet, hvor tro og livssyn skal ha plass i det offentlige rom, og skal likebehandles. Alle fremhevet tros- og livssynssamfunns samfunnsskapende kraft, og ønsket derfor en aktiv støttende politikk.

Nyere forskning viser at trosbaserte aktører har et fortrinn i sivilsamfunnet. Det handler om hvordan vi velger å møte mennesker. Vi tar pulsen på det som skjer i samfunnet, vi er ofte først ute og mobiliserer, vi er lokale og vi har tillit.

Men mange unge kjenner på en frykt for å bli identifisert som kristen, og mange er de lokale eksemplene hvor det tas avgjørelser som forsterker dette, som gjør tro til noe farlig, eller noe privat.

Da mine foreldre var unge, inneholdt avisene en rekke annonser av typen «ung kristen mann søker hybel». Da ble det å være kristen et uttrykk for noe positivt. I dag tar unge mennesker kontakt med mediene for å få slettet koblinger til at de er kristne, fordi de som jobbsøkende ikke får jobb fordi de er kristne.

Dette viser en negativ utvikling i vurderingen av religiøse. Og det gjelder ikke bare i enkelttilfeller, men som samfunnstrend.

Det er en trend vi må snu. Den truer menneskers tros- og livssynsfrihet, og er en trussel mot et åpent og mangfoldig samfunn.

Vi må arbeide for at barn og unge opplever at det er trygt å tro. At tro er respektert og naturlig i samfunnet og ikke noe en blir uglesett for.

Da må «det livssynsåpne samfunnet» bli mer enn et flott, men tomt og hult begrep. Det livssynsåpne samfunn må uttrykkes i praksis, med holdning og handling, gjennom kommunikasjon, rammevilkår og bevilgninger.

Så lenge dette ikke skjer, lever livssynsnøytraliteten videre som et ideal som fremmedgjør tro og fostrer negative vurderinger av religiøsitet.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn sier i et slagord «Et livssynsåpent samfunn må villes – STL vil det». Vi må erfare, praktisk og konkret, hvordan tro og livssyn har sin rettmessige plass i det offentlige rom.

Som kirkesamfunn må vi ta vår del av ansvaret, være frimodige og til stede i et samfunn hvor troen skal få leve i det offentlige rom, i ord og handling. Vi må som kristne og kirker bli sett, men også la oss se. Kirkene er tross alt landets største sivilsamfunnsaktør, om vi ser det som en samlet størrelse, både når det gjelder frivillighet og utbredelse.

En erfaring av diskriminering for sin tro er ikke bare «ugreit». Det er straffbart, og noe vi må til livs. Sammen skal vi verne om, og gi innhold til «Det livssynsåpne samfunnet». Det må villes, og vi vil det.

Lanserer ny satsing: Vil synliggjøre viktigheten av tro i offentligheten