Diskuteres Europa i KrF og KrFU?

KrF er selve «EØS-partiet». I 30 år har KrF trykket EØS-avtalen til sitt bryst, og med god grunn. Det ville aldri blitt noen EØS-avtale om ikke KrF hadde bidratt med de stemmene som gjorde at Stortinget kunne ratifisere avtalen med mer enn tre fjerdedels flertall i 1992. Da EU etablerte det felles indre marked så KrF at det ville være svært uheldig for norsk næringsliv og for nordmenn i sin alminnelighet, om vi skulle havne på utsiden av dette. Æres den som æres bør, og all ære til KrF for å ha stått last og bast med EØS-avtalen i alle disse årene.

1. januar 2024 vil det være 30 år siden avtalen trådte i kraft. Det har aldri vært noen tvil om at EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Over tid gjør den Norge litt mer integrert i EU for hver eneste dag som går. Nå har det unektelig runnet en anselig mengde vann på sjøen siden 1. januar 1994. I gjennomsnitt fases 4,23 nye EU-bestemmelser inn i norsk lov hver eneste dag det er møte i Stortinget. Dette har nå altså pågått i 30 år – og sånn vil det også fortsette. År inn og år ut.

EU-samarbeidet er i stadig utvikling og integrasjonen blir stadig dypere og bredere. Følgelig er det materielle innholdet i EØS-avtalen i dag mangedoblet. Sammenliknet med hva som var tilfellet rundt midten av 1990-tallet, trenger nå EØS-avtalen mye dypere og bredere inn i norsk politikk og i det norske samfunnet. Mye, og stadig mer, av norsk politikk blir importert som ferdigvare etter grundige demokratiske prosesser i 27 andre europeiske land. Så blir det endelige resultatet oversendt Norge for implementering her, uten noen norsk politisk medvirkning. Det er derfor EØS-avtalen med rette kalles for et B-medlemskap i EU.

I den store Europautredningen som kom i 2012 ble det konkludert med at for alle praktiske formål var Norge da blitt 75 prosent medlem av EU. Vårt selvvalgte fravær fra beslutningsprosessene i EU må sies å utgjøre minst halvparten av de resterende 25 prosentene. Nå har det altså gått ytterligere 11 år siden den gang.

På oppdrag for Klassekampen og Nationen, måler Sentio to ganger i året temperaturen på nordmenns holdninger i europapolitikken. Velgerne blir spurt om hvordan de stiller seg til både EØS og EU-medlemskap. Det kanskje mest påfallende ved alle disse meningsmålingene er at KrF-velgerne både er blant de aller mest EØS-positive og de aller minst positive til norsk EU-medlemskap. KrF-velgerne skiller seg på denne måten markant ut.

Blant SV-velgerne er det til sammenlikning både flere som er negative til EØS-avtalen og flere som er positive til EU-medlemskap. Hva er bakgrunnen for at KrF-velgerne skiller seg så radikalt ut? Kan det skyldes et totalt fravær av Europadebatt både internt i KrF og i deres velgermiljøer? Tenkte man rett og slett ferdig om Europa på 90-tallet og har siden bare vent seg litt programmatisk til at man er for EØS og mot EU? Er det rett og slett hugget i stein?

KrF er en del av samme europeiske parti som Høyre: European Peoples Party (EPP). Dette er det største partiet i Europaparlamentet. EPP og de partigruppene som består av søsterpartiene til henholdsvis Arbeiderpartiet, Venstre og MDG er de fire største gruppene i Europaparlamentet og er de bærende krefter i hele det europeiske samarbeidet. Disse partiene er naturligvis ikke de største i alle medlemsland, men fordi kristendemokrater/konservative, liberale, De grønne og sosialdemokrater er de fire helt allmenne politiske krefter i hele Europa, blir de i sum de største gruppene i Europaparlamentet.

Populist- og nasjonalistpartier av ulik karakter er ofte særegne partier i hvert enkelt land. Slike partier er gjerne nasjonalt innadvendte, har lite til felles med andre slike partier og er ofte heller ikke særlig samarbeidsorienterte mot partier fra andre land. Slik er det jo gjerne med proteksjonistiske og nasjonalistiske partier. De tenderer til å mene at deres egen nasjonalisme er sunn, rettferdig og god – mens andres nasjonalisme oppfattes som usunn, urettferdig og truende.

EU-samarbeidets grunnleggende natur danner altså et slags bolverk mot ekstreme populist- og nasjonalistpartier. KrFs europeiske parti, EPP, er i høyeste grad en del av vårt felleseuropeiske bolverk mot demokratisk tilbakegang og autoritære krefter. En skulle vel egentlig tro at dette ville virke tiltalende på et parti som KrF? Det samfunnsengasjementet og det kallet til å delta som mange i KrF føler på, det stopper ikke ved kommunegrensene eller fylkesgrensene. Det stopper heller ikke ved landegrensen, men der ser det ut til å gjøre et stort hopp ut av vår egen verdensdel, for så å dukke opp igjen i Afrika, Midtøsten og under andre fjerne himmelstrøk. Er det virkelig sånn?

Meg bekjent er KrF det eneste partiet i hele EPP som er euroskeptisk. Hvis da et «EØS-parti» kan sies å være euroskeptisk? EØS-avtalen, som KrF står stødig ved, lener seg jo på det faktum at EU både eksisterer og må eksistere for at det skal kunne finnes en EØS-avtale.

Europa har forandret seg mye på 30 år, og i alle fall uendelig mye mer enn den forholdsvis statiske norske europadebatten. I dag er det blitt slik at med unntak av Storbritannia og Sveits er alle demokratiene i Europa enten medlem av EU, B-medlem av EU eller de har en offisiell nasjonal målsetting om å bli medlem av EU.

De spørsmålene som krever svar av oss er ikke bare hvor er vi i dag sammenliknet med 1994? Spørsmålet er jo også hvor vi vil være om ytterligere 15 eller 30 år? Skal vi fortsatt forholde oss passive, mens vi fortsetter å se på at partier og velgere i andre land staker ut kursen for oss, mens disse hele tiden er i posisjon til å ivareta sine respektive nasjonale interesser?

«Europa er i endring. Norden er i endring,» skrev Kjell Magne Bondevik hos Altinget.no i oktober. Han tok til orde for en ny europadebatt. Vi får anta at teksten i stor grad var adressert til hans egne partifeller. Falt hans ord for døve ører?