Disse lærer oss å være kirke

Denne uken lærte jeg mer om norsk kristenhet enn jeg har gjort på lenge. Det skjedde i et rom hvor mange er innvandrere til Norge. De fortalte om hvordan det er for dem å leve som kristne her i landet, og om hvordan de hadde opplevd det å etablere kontakt med norske kristne.

Det er lettere å snakke med dem som har samme bakgrunn som oss selv, og som er opptatt av de samme tingene som vi selv er. Det kan finnes mye trygghet i å diskutere de samme teologiske stridsspørsmålene som vi pleier, der hvor vi synes vi har argumentasjonen på plass.

Men i en slik forsamling som jeg befant meg i, blir perspektivene utvidet. Man risikerer å bli klar over trekk ved sin egen kultur som man ikke helt har erkjent tidligere.

Anledningen var en lederkonferanse i forkant av høstens store Lausanne-kongress i Seoul. Lausanne-bevegelsen ble etablert på initiativ fra blant andre verdensevangelisten Billy Graham, og feirer 50-årsjubileum i år.

På et hotell i Oslo var vi samlet nærmere 100 mennesker, hvorav rundt en tredel representerte innvandrermenigheter i Norge. På forhånd lurte jeg på hvor mange av dem jeg møtte på Kirkemøtet i Den norske kirke som også var til stede på Lausanne-konferansen. Og det var noen.

Generalsekretærene Helge Gaard i NMS og Kjetil Vestel Haga i Normisjon var begge steder. Det var også Frimodig kirkes leder Oddgeir Sølvfæstersen. Og det var Agder-biskop Stein Reinertsen. Lausanne-fellesskapet står nok sterkere utenfor Den norske kirkes sentralledd enn innenfor, men helt uten kontakt er de altså ikke.

En av talerne på konferansen var Usha Reifsnider. Hun er koordinator i Lausanne Europa. Hun ble også intervjuet da hun deltok på en lignende konferanse i fjor. Reifsniders hinduistiske foreldre kom fra India, men flyttet til England. Hun vokste opp der og kom til kristen tro. Dermed har hun flere erfaringer av å være minoritet.

I samtalen hjalp hun oss til å se hvordan kulturen vi lever i, i praksis står i fare for å overstyre den kristne overbevisningen. Det kan for eksempel handle om at norske kristne aksepterer en sekulær tanke om at tro er noe privat, noe vi nødig snakker om eller viser frem offentlig. Retorisk spurte hun forsamlingen «What stops us?». Det spørsmålet fortjener ettertanke.

En annen av talerne var Gabriel Stephen. Han er høyskolelektor og stipendiat ved Høyskolen for ledelse og teologi. Han kom til Norge for mange år siden og sitter i Skien bystyre for Kristelig Folkeparti.

Men han vokste opp i Nigeria og har med seg en annen orienteringsramme enn den typisk norske. Han snakket blant annet om at det er lettere å snakke enn å handle, og om at kunnskap ikke bare er noe tillært, men også noe levd.

I løpet av konferansen ble det sagt at «Gud har brukt Norge til å så inn i majoritetsverdenen, nå bruker han majoritetsverdenen til å så inn i Norge.»

Professor Lars Dahle fra NLA Høgskolen er en sentral aktør i det norske Lausanne-fellesskapet. Han siterte den britiske forfatteren Os Guinnes, som har talt på alle de tre store Lausanne-kongressene som har funnet sted så langt. Guinnes er opptatt av både å invitere og av å argumentere. Det må skje med ydmykhet og respekt for andre, men også med klarhet og overbevisning. Det er lettere å velge en av delene, men det er et dårligere alternativ.

Nevnte Reifsnider ble for øvrig møtt med tilslutning fra både kvinner og menn i salen da hun etterlyste kristent lederskap som ikke lenger var drevet av testosteron, men av Den hellige ånd. Det er alt for lett å sette likhetstegn mellom ens egne interesser og ekte kristendom.

NLA-førstelektor Rolf Kjøde var generalsekretær i Normisjon da den forrige Lausanne-kongressen fant sted i 2010. Han oppdaterte forsamlingen om det pågående arbeidet med erklæringen som blir lansert i forbindelse med høstens kongress. Der er temaet «Let the Church Declare and Display Christ Together».

Dobbeltheten i å erklære og å vise, eller å demonstrere, sier noe viktig om den kristne kirke. Kjøde viste til at dette kan virke forvirrende i et samfunn hvor såkalt konservative kristne gjerne blir forbundet med å være ensidig opptatt av verbal forkynnelse, eller med høyreorienterte politiske standpunkter.

Da kan det være overraskende når de samme kristne faktisk også er opptatt av sosial rettferdighet eller av klimaproblemer. Men denne forvirringen ønsket Kjøde velkommen, fordi en helhetlig kristendom er det vi finner presentert i Bibelen.

Et av konferansens beste utsagn kom fra en pastor med filippinsk opprinnelse som nå tjenestegjør i Oslo. Med referanse til immigrantmenighetene sa han at «We are Joy to the world», mens han mente norske kirker er å ligne med «Silent night». Et slikt utsagn kan godt henges opp på veggen i norske menigheter.

I det hele tatt er det nedslående å se hvor sakte det går å få etablert gode vennskapsrelasjoner og godt samarbeid mellom tradisjonelle norske menigheter og innvandrermenigheter.

Det blir etter hvert stadig tydeligere at Den katolske kirke har fått et vesentlig sterkere fotfeste i Norge de siste par tiårene. I og med krigen i Ukraina ser det også ut for at mange ortodokse innvandrere blir værende i Norge. I tillegg til dette finnes det representanter for ulike protestantiske retninger som har kommet til Norge fra forskjellige deler av verden. I stedet for å la det gå generasjoner før disse blir en naturlig del av det kristne fellesskapet i Norge, burde flere se seg tjent med å etablere kontakt til gjensidig glede – og læring.

Gjennom disse møtene fikk jeg hjelp til å forstå noen av vår egen kulturs slagsider bedre. Kanskje kan vi også få hjelp til å øve opp en ny frimodighet på evangeliets vegne.