Debatt
Død og levende tro
«Man blir ikke frelst bare ved å tro», skriver Oddvar Søvik i Dagen 23.08.2024. Mange vil nok sperre øynene opp i en så bestemt og radikal uttalelse. Men en leser ikke mange linjer før en blir gjort oppmerksom på troens innhold «Jesus». Allikevel sitter jeg igjen med en undring når det gjelder utleggelsen av den frelsende tro.
Selv om Søvik nevner forskjell ved «å tro at» og «tro på» så er det en altfor svak bekreftelse på Død og Levende Tro. Den døde tro er alltid knyttet til menneskets tankevesen, vilje og forstand. Og det er nettopp her Søvik appellerer til menneskets forstand og vilje til, «å ta imot» og «Å komme til Jesus» for å gjøre seg nytte av evangeliet.
Annonse
Denne forkynnelse svekker evangeliets hemmelighet, i det den leder oppmerksomheten bort fra troens opphavsmann, til døde gjerninger. Dette faller inn under det en kaller et «lovisk evangelie», et begrenset evangelie, eller et evangelie som forutsetter en gjerning hos menneske. Derfor er det viktig i våre dager å holde klart fram det som skaper tro og evig liv: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv» (Joh 6,63).
Den levende tro er en gave fra Gud, Ef 2,8: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord» (Rom 10,17). Det er med hjertet en tror til rettferdighet (Rom 10,10). Hjertet kan ingen kommandere over. Det er ikke vi som bestemmer hjertet, men hjertet som bestemmer oss.
Det fortelles om en professor i teologi på et av våre akademi i begynnelsen av 1900-tallet, som på grunn av polio var lenket til en stol, der han med stort lys i Guds ord underviste sine studenter. En journalist oppsøkte vedkommende for å spørre når tid han kom til troen. Professoren svarte journalisten følgende: «Det var ikke jeg som kom til troen, men det var troen som kom til meg.»
Så kan vi spørre hvorfor Gud ikke gir den levende tro til alle mennesker? Det har sin grunn i at når Gud ved sin Ånd og Ord prøver å få kontakt med menneske, rømmer de fleste bort fra Gud i redsel eller frykt. De er redde for lyset og sannheten, for det er sannheten som frigjør et menneske (Joh 8,32), slik at Gud kan gi dem troen på Jesus.
Derfor er det ikke noe dårlig tegn når et menneske ikke får det til å tro. Det viser at troen er blitt noe mer enn en forstands- eller viljesak. Frelsende tro er altså et helt personlig forhold mellom Gud og dem som tror på ham. Troen skapes i hjertet gjennom forkynnelsen, det er troens Ånd (Guds Ånd) som overbeviser om at livet (det evige) er i Jesus, og bare der.
Den levende tro handler ofte i motsetning til vår forstand, troen regner med umulige ting, å gå i tro er å gå mot strømmen. Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser (Hebr 11,1).
Jeg vil derfor konkludere i motsetning til Oddvar Søvik at menneske blir frelst, nettopp, «ved tro alene». Her taler vi om den tro som er virket i sannhet (troens Ånd) (2 Kor 4,13), som ofte roper: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» (Mark 9,24).
