Dødshjelp er ikkje vakkert

Er det vakkert at en kvinne som ikke får tilstrekkelig behandling for den alvorlige sykdommen sin, velger å avslutte livet?

Spørsmålet kan virke merkelig, men er likevel relevant å stille etter at canadiske Jennyfer Hatch (37) stilte opp i en reklamefilm for et moteselskap, kort tid før hun fikk dødshjelp. Filmen ble publisert etter hennes død.

«All is beauty» (alt er skjønnhet) lød avslutningsteksten i filmen. Dette er moteselskapet La Maison Simons slagord. De forsvarte filmen med at de ville fremme «vanskelig skjønnhet» – før reaksjonene ble så sterke at filmen ble avpublisert.

Jennyfer Hatch var virkelig vakker, der hun satt på en strand i naturskjønne British Columbia. Og hun sa i filmen at hun fremdeles opplevde mye skjønnhet, selv da hun søkte å ende livet sitt med alt dets smerte.

Likevel fremstår slagordet «All is beauty» tilslørende. Ja, som en absurd påstand. For situasjonen er i virkeligheten fryktelig vond.

Hatch led av den sjeldne bindevevssykdommen Ehlers-Danlos. Den fører til at leddene bryter sammen og at motorikken blir begrenset. I sommer ga hun et intervju der hun snakket om opplevelsen av å falle mellom alle stoler i forsøkene på å få behandling for sykdommen. Hun konkluderte med at det var «mye lettere å gi opp enn å fortsette kampen», skriver The Daily Mail.

Til slutt ga Jennyfer Hatch opp. Eneste utvei, slik hun så det, var å avslutte livet sitt. Er det virkelig en vakker løsning? Er det ikke heller en fortvilende fallitterklæring for omsorgen for alvorlig syke?

På få områder blir det brukt så mange eufemismer, altså skjønnmalende ord, som i forsvaret av dødshjelp og eutanasi. Det snakkes om autonomi eller medbestemmelse for den syke. Om å slippe lidelse og smerte. Om frihet og trygghet. Om verdighet ved livets slutt.

Ord har makt. De setter stemningen. De er definerende. Hvilke ord som får gjennomslag, har mye å si for hvilke holdninger som blir rådende.

Bak de positive begrepene om dødshjelp, skjuler det seg en mørk virkelighet. Dette kommer ikke minst til syne i Canada, som trolig har verdens mest liberale dødshjelpslov. Antallet canadiere som har dør ved assistert selvmord, er tidoblet på fem år. I 2016 gjorde 1.018 dette. I 2021 var antallet økt til 10.064.

Vi skal alle dø. Noen ganger, når et menneske som nærmer seg døden har kjempet med angst og smerte, kan en høre utsagn som «det var godt han fikk slippe nå». Utsagnet kan gi mening. Da kan det være vanskelig å forstå at den kristne kirke advarer mot å avslutte livet selv.

Én forklaring på det klassiske kristne synet er at selvmord blir sett på som synd. Budet «du skal ikke drepe», gjelder også en selv. Det er Guds sak å bestemme over liv og død. Han som har skapt oss, er han som kaller oss hjem når dagene våre er talte.

Men også om en ikke deler troen på Gud, finnes vektige grunner til å advare mot konsekvenser for mennesker og samfunn av å åpne for ulike former for dødshjelp.

«Har døden mistet sin brodd?» spør den canadiske legen Ewan C. Goligher i Christianity Today. Han forteller om hvordan retorikken i Canada har endret seg over tid. Den har dreiet i en retning der døden blir sett på som en løsning og en barmhjertig handling, heller enn en eksistensiell trussel. Døden blir et behandlingstilbud i rekken av flere andre.

Dette får konsekvenser for leger som han selv, som kan oppleve press til å medvirke. Og som får kritikk hvis de lar egne motforestillinger mot dødshjelp stå i veien for pasientens «velferd». Leger som skulle gjøre sitt ytterste for å redde liv, blir satt til å ta liv.

Videre får det konsekvenser for pasientsikkerheten. Kan en for eksempel være trygg på at en får den beste behandlingen, når dødshjelp finnes som løsning? Og kan en være trygg på at pasientene ikke utsettes for press, bevisst eller ubevisst?

Flere innvendinger kan nevnes, men det virkelig store alvoret handler om at samfunnets holdning til livet og menneskeverdet endres. Det gjør noe med holdningene til fysiske lidelser, psykisk sykdom og funksjonshemning når stadig flere grupper får tilgang til dødshjelp. Derfor skal vi passe oss for å innføre forskjønnende ord for å beskrive en uhyggelig praksis.

Canada gir nå voksne anledning å søke enten legeassistert selvmord eller direkte dødshjelp for en rekke alvorlige lidelser, ikke bare terminal sykdom. Snart blir tilbudet gitt til enda flere. Fra mars neste år kan mennesker med alvorlig psykisk sykdom få eutanasi. Det diskuteres også å utvide til «modne» mindreårige.

Utviklingen gjør noe med synet på hvem som har livets rett. Hvem det er verdt å slåss for å redde, og hvem vi har råd til å la gå.

Det kristne svaret er at livet er hellig, og at hvert eneste menneskeliv er verd å slåss for. Alle er like mye verd, enten de er gamle og unge, friske og syke. Og når livet nærmer seg slutten, med alt dette kan innebære av smerter og kamp, må vår refleks være å gi best mulig omsorg, trøst og lindring. Vår refleks må være å verne om det sårbare livet, ikke å ta liv.