Donald Trump og hatet

Da jeg handlet på en kiosk på fredag feiret personen i kassen dette faktumet og kalte det for en gledens dag: Donald Trump har fått virus.

Når det kommer til presidenten av USA er det ingen grenser for hvilke hatefulle ytringer som aksepteres. Under twittermeldingen hvor han bekrefter sin sykdom finner man alt fra forbannelser til dødsønsker.

Jeg har ikke tall på hvor mange som frydet seg over dette, men også konspirasjonene flyter fritt blant hans motstandere. Professor og MDG-er Thomas Hylland Eriksen spekulerer på Facebook om han planlegger en mirakuløs helbredelse for å bedre sine sjanser på gjenvalg.

Et lignende reaksjonsmønster var det mulig å følge etter at Jan Bøhler forlot Ap. Flere av kameratene behandlet han som en avhopper fra en sekt.

Heldigvis har Bøhler et stødigere rykte her til lands enn Trump, som det eneste forholdet mange har til er de gjentatte angrepene som underholdes i toneangivende medier.

Da KrF-politiker Simon Friis Larsen var på NRK Urix for å nyansere fenomenet Donald Trump, lot ikke fordømmelsen vente på seg, men han fikk også mange støttemeldinger.

Man skal ikke nevne noe positivt om denne presidenten på tv uten å først påpeke det som er negativt. Alt som kolliderer med den enfoldige forestillingen om at den folkevalgte presidenten i USA er en fullstendig løgnaktig og hatefull bølle, skal slås hardt ned på. De som ikke har forstått det enda må være nesten like ille?

Det koster å stå opp mot venstresiden. Som ferske politikere og tydelige representanter for KrF, fikk jeg og andre med meg kjenne på dette under vår første valgkamp ved kommunevalget.

Man blir holdt til en annen standard og det fordømmende genet er hyperaktivt blant de som føler et eierskap til politisk korrekthet. Alt du sier og gjør kan og vil bli brukt mot deg, men også det du ikke sier eller gjør.

Min erfaring er at særlig sosialister fornekter seg ikke når det kommer til å svartmale sine motstandere, kanskje har det blitt en politisk nødvendighet med så mye lumpen historie som de selv ikke har tatt et oppgjør med. Er det projeksjon?

Et eksempel på dette er hvordan Trump annenhver dag blir spurt om han tar avstand fra hvite overlegenhetsbevegelser som KKK.

Noe han har gjort ved gjentatte anledninger over et bredt spekter av medier i flere tiår, og etter han ble politisk relevant også gjennom formelle vedtak. Hvorfor etterlyses ikke den samme fordømmelsen når det kommer til venstreradikale organisasjoner som Antifa?

Å kreve at andre tar avstand fra ting har blitt en form for politisk skittkasting som er vanskelig å vaske av seg. Bare den blir gjentatt ofte nok, klarer man å etablere et bilde av målet som forkjemper for hva som helst.

Om ikke annet er det en effektiv taktikk å beskylde andre for det man selv gjør.

God bedring til Donald.