Driver Israel forsvarskrig på Gazastripen?

Vi fordømmer med rette Hamas sin terrorhandling mot den israelske sivilbefolkningen 07.10.23. Det kan aldri forsvares å drepe sivile, kvinner og barn.

Samtidig ser vi at det skjer en demonisering av Hamas i Israels retorikk. Hamas er ondskapen. Denne retorikken finner vi også på Dagens nettside, f.eks. i intervjuet med Henrik Beckheim (18.02.24) der han sier: «Det ble tydelig og enkelt å si hvem som var de gode og hvem som var de onde etter 7. oktober». Beckheim mener videre at Israel har 100 prosent rett til selvforsvar «mot ondskapen» og støtter landets rett til å utrydde Hamas.

En slik tankegang møter vi også hos tempelridderne i middelalderen, som hadde som oppgave å beskytte kristne pilegrimer i Palestina. De skilte mellom mannedrap (homicide), som var en dødssynd, og drap av de onde (malicide) som var en heltegjerning. Etikken var at kan du først definerer noen som onde, så kan du ta livet av dem med god samvittighet.

Vår kunnskap er bedre. Vi kan ikke skille menneskene mellom onde og gode. Det gode og det onde bor i oss alle. Det er sammenvevd.

Vi vil heller spørre: Hva får mennesker til å gjøre slike grufulle handlinger som skjedde 7. oktober? Og da kommer vi inn på det bakteppet høyresida i Israel ikke vil snakke om, nemlig den dype urettferdigheten som utøves mot det palestinske folket; flyktninger får ikke vende hjem til sitt hjemland, palestinerne får ikke danne egen stat, de hundses av settlere på Vestbredden m.m.

Det sies at Israel har rett til å forsvare seg, men er krigen på Gaza en forsvarskrig? Israel bruker i sin bekjempelse av Hamas en metode som er omstridt. De likviderer personer som de identifiserer som terrorister. En soldat har ifølge folkeretten visse rettigheter. Han kan overgi seg og bli tatt til fange. En terrorist har ingen slike rettigheter. Han har heller ikke rettigheter som en sivil borger, at straff idømmes først etter en rettslig prosess. Israels holdning er at ingen terrorist skal overleve en terrorhandling. De skal likvideres.

I likvideringen av terrorister brukes også raketter og bomber for å ramme boligen deres, og da særlig om natta når en regner med at Hamas-terroristen er i sitt hjem og sover. Om uskyldige som oppholder seg på adressen også blir drept, lar dette seg forsvare fordi en skal utrydde «den onde».

USA brukte samme metode i Afghanistan. De sendte droner mot hjemmene til angivelige terrorister selv om dronene også rammet kvinner og barn, og selv om nedslaget var midt under et familieselskap. Intensjonen om å utrydde ondskapen legitimerte drap også av uskyldige menneskeliv.

Flere forkaster en slik form for krigføring og anser det som en form for terrorisme.

Vi er også usikre på om de virkelig er terrorister, dvs. personer som har utført terrorhandlinger, de som rammes av angrepet. Kanskje de bare er en del av den politiske eller administrative delen av Hamas.

Denne unøyaktigheten så vi i 1973. Da drepte Mossad-agenter på hemmelig oppdrag i Norge en marokkansk servitør, Ahmed Bouchikhi, i Lillehammer, hvor han var bosatt. Mossad trodde han var en av lederne bak München-massakren i 1972. Marokkaneren var uskyldig.

Israel hadde ikke gjort god nok jobb med identifisering, og heller ikke har den ansvarlige blitt straffet for drapet, som vi også må si var et brudd på norsk integritet – at en fremmed makt tar seg til rette på norsk territorium. Dette sier oss noe om hvordan den israelske likvideringspraksisen fungerer.

I et essay om romanen «Brødrene Karamasov», der blant annet uskyldige barns pinsler tematiseres, kommer Nils Kjær inn på Viktor Hugos bok om statskuppet i Frankrike i 1851, som Hugo karakteriserte som en forbrytelse. Viktor Hugo refererer i boka en samtale han hadde med politikeren og offiseren Jerome Bonaparte som deltok i statskuppet. Hugo sier til den militære offiseren: «Jeg ville ikke drepe et barn for å frelse et folk.» Til det svarer offiseren: «Cato ville gjøre det», dvs. den kloke statsmann ville gjøre det. Hugo svar lyder: «Men Jesus ville ikke.»

I essayet nevner også Nils Kjær samtalen mellom de to brødrene, den troende Aljosja og gudsopprøreren Ivan, som ut fra moralske grunner sier nei til å ha noe med Gud å gjøre. Temaet er som sagt uskyldige barns lidelser. For Ivan er det meningsløst å tale om tilgivelse for dem som påfører barn lidelse, verken i tiden eller i evigheten.

Dette hører med i vår vurdering av Israels krig på Gaza, der vi hører om barns død. Er dette egentlig en forsvarskrig eller er det ren hevn og gjengjeld, dvs. terrorisme?

7. oktober 2023 endret alt for Henrik Beckheim: – Ble tydelig hvem de onde er