Driver vi kristne kun med ytre fasadevask?

Utgangspunktet for dette stykket er Matteus 23,24 -28. Jesus omtaler de skriftlærde og fariseernes ytre fasadevask for å tekkes folk og ta seg godt ut. De ønsket å gi inntrykk av at de virkelig tok ting på alvor, men sannheten var at det reelle problemet levde videre i beste velgående.

Vi kan lett feie vekk disse versene og tenke at de ikke berører oss. Vi er jo ren og rettferdig og himmelen verdig. La oss likevel gjøre et forsøk på å være litt ærlig. Kan disse versene også berøre meg/oss?

Kan også vi oppleve at det sniker seg inn et tankemønster og handlingsmønster som minner litt om en fariseerisk tankegang?

Hjertet kan være rent og intensjonen i utgangspunktet god. Likevel minner handlingsmønsteret om ytre fasadevask mer enn indre storrengjøring.

I Matteus 23,3 forklarer Jesus noe av utfordringen med de skriftlærde og fariseerne. Det var ikke samsvar mellom det de sa/hevdet og den praktiske handlingen/konsekvensen.

Ole Brumm-teologi, eller?

Jesus bruker sterke ord videre i teksten. I vers 24 sier Han. Dere siler ut myggen men sluker kamelen. Jeg tenker. Dere behandler symptomene men roten til problemet lar dere ligge. Når symptombehandlingen ikke hjelper, lever problemet videre selvsagt. Samme sak, samme utfordring dukker opp igjen og igjen og igjen med små ulike nøyanser.

En infeksjon i kroppen kan gi ulike utslag, men det er infeksjonen som må knekkes og ikke utslagene.

Hvis hjertet ikke er omprogrammert gjennom en ny fødsel og et fornyet sinn, vil vi ikke være i stand til å se Guds vilje (Rom brevet 12,1-2).

Om vi endrer på noen ord eller justerer paragrafer for å tekkes flere, og bevare den økumeniske freden i kirken, holder vi fortsatt på med fasadevask og ikke storrengjøring.

Har vi sett forskjell på når husmoren gjør rent og mannen (i de fleste hjem) gjør rent? Mannen vasker rundt stolen og flytter neppe sofaen ut fra veggen. Støvsuger ikke under putene i sofaen men tar vekk litt synlig rusk og rask.

Ofte gjør en det for å tilfredstille sin ektefelle. Ikke fordi en har forstått hva husvask egentlig er. Så «når katten er borte danser musene fort på bordet igjen». Endringen er midlertidig. Skal mannen nærme seg konas nivå må der en mye dypere endring til i forståelsen av husvask.

Kan kontroll og manipulasjon forekomme i Guds rikes arbeid?

Jeg kan rydde og vaske kjøkkenbenken og være fornøyd. Likevel må jeg innrømme at jeg ser forskjell etter at kona har vert der.

Ofte vegrer vi oss for å ta tak i roten til utfordringene. Vi behandler symptomene. Alvoret har kanskje enda ikke gått opp for oss, men siden noen gnåler og maser slik må vi jo gjøre noe som får det til å se ut som at ting endres. Myggen, det lille irritasjonsmomentet, tar vi tak i. Kamelen (den virkelige utfordringen) vil vi helst ikke røre.

Derfor dukker de samme utfordringer opp igjen med jevne mellomrom i ulik kulør, men samme rot som utgangspunkt. Selv nye pastorer og eldsteråd, eller utskifting av medlemsmasse, er ikke nok til varig endring om kulturen lever videre på bakrommet. Hvis ikke det tas et oppgjør med kamelen (den virkelige roten til problemene) blir det bare et skritt frem for så å gå to steg tilbake i neste runde.

Dersom samme teologi og ledelsestanke, gamle oppfatninger lever bak maskene, er vi fort tilbake i gamle hjulspor.

Når folk sier at de er konservative men alt utenom munnen arbeider for mer liberale tanker og handlingsrom, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte.

Skal varige endringer skje må følgende skje: Jeg må ta et oppgjør med meg selv. Er jeg virkelig den jeg gir uttrykk for eller er mitt overordnede mål og tekkes alle uansett.

Jesus var både mild og skarp

I kirkene våre må vi ta et oppgjør. Er bibelen som en sveitzerost med hull for oss? Plukk og miks for å finne en teologi som samstemmer med mitt levesett? Eller er Skriften en høyere autoritet enn mine følelser og tanker?

Den som skal lede må få lov og lede.

I senere år har vi sett eksempler på teokratiske styringsmodeller som har ført til stor fall og mengdevis av skuffede mennesker. I etterpåklokskapens navn ser mange hvor usunt ting kan bli dersom det ikke finnes rådgivere som får lov å gi råd og bli lyttet til

Motsatsen er ofte demokratisk styresett. Her går kirken mer under raderen for offentligheten. Likefult kan denne styringsformen være ødeleggende for Guds rike. At alle medlemmer er valgbare høres perfekt ut – økumenisk og nestekjælighetsmessig. Det folk utenfra ikke ser er årelange samtaler for å finne en felles enighet og gå videre på. Opphetede diskusjoner og litt tautrekking bak sceneteppet. Resultatet er at all motivasjon til rekruttering drepes.

Hvem vil seg selv så vondt? Mer og mer ansvar legges på de mest utholdende. Utbrenthet inntreffer og folk skygger banen for verv og ansvar. Før eller senere blir alle lei av og sloss med feieren.

Jeg tror ikke noen modell er feilfri – vi snakker om ufullkomne mennesker som trenger Guds nåde. Likevel bør vi ta et grundig oppgjør. Hvorfor gjør vi det slik? Hvorfor vil vi ha det slik? Er det tradisjon, egne meninger, gamle hjulspor som har gått seg til? Eller kan Skriften også her vise oss en mer bibelsk måte å lede på? Kanskje vi må ta kamelene først og ikke myggene? Krisehåndtering gir skjelden langvarige resultat. Det gir et pusterom, men det pusterommet bør brukes til utarbeidelse av noe varig.

Jeg tror at det er djevelens strategi og gjøre oss myggfokusert. Tappe oss for energi. Gjøre oss innadvendte og få oss ut av forsoningens tjeneste som er gitt oss i misjonsbefalingen.

Også her trenger vi mer ærlighetsteologi. Jeg eller du berøres av litt av det samme som styrte fariseerne. Vi påvirkes og delvis preges av å fokusere mest på myggen (fasadevask) og vil helst ikke røre kamelene (roten til problemene)

Så litt paragrafjusteringer og endringer av ordlyd eller beroligende avisinnlegg er ikke nøvendigvis storrengjøring og ny standard.

Det hele beror på hjertet og sinnets fornyelse.

La oss oppmuntre hverandre til storrengjøring i våre egne liv og våre menigheter.