Drives palestinerne av desperasjon eller aspirasjon?

Historikeren Richard Landes var professor ved Boston University fram til 2015. Siden den gang har han vært tilknyttet Bar-Ilan University i Israel. Her gjengir jeg noen hovedpoeng fra hans 9300 ord lange essay The Disorientations of Lethal Journalism: On Western Media and the Arab-Israeli Conflict i Fathom Journal.

Hva er det som driver palestinerne? Er det desperasjon eller aspirasjon? De som svarer desperasjon, beskriver konflikten med Israel som en nasjonal kamp, palestinerne er den svake part som kjemper med lengsel for selvstendighet.

Palestinerne er ofre for en bevegelse som har invadert fra Vesten, og de kjemper en heltemodig motstandskamp mot okkupasjonen. Palestinerne er den modige David som står opp mot den israelske Goliat, som stjal deres land. Desperasjonsmodellen har en enkel løsning. Dersom Israel avslutter okkupasjonen, vil det bli fred. Palestinerne har allerede gjort sine kompromisser.

Er det lys i enden av tunnelen?

De som svarer aspirasjon, beskriver konflikten som en religiøs konflikt. Muslimsk triumfalistisk tankegang («fordi vi har rett, må vi være synlig overlegne») kan ikke godta at ikke-muslimer har selvstendighet i islams land (dar al-islam). Israels eksistens, et land hvor jøder er et fritt folk, er blasfemi mot Allah.

Palestinernes første religiøse og politiske leder, Haj Amin al Husseini, var ivrig alliert av nazistene, og på en veldig konkret måte er den palestinske front det siste aktive frontavsnittet av andre verdenskrig. Her er Israel den modige David, som står opp mot den arabisk-muslimske Goliat.

De fleste i Vesten unngår å ta sterkt parti for desperasjon eller aspirasjon som forklaring, men foretrekker å si at det er «feil på begge sider», at «voldsspiralen må opphøre» og at «tostatsløsning og land for fred er eneste løsning». Men dette er prøvd nå i 30 år, uten gode resultater, innvender Richard Landes.

Sovjetunionens propagandaeksperter fant en teknikk som skjuler palestinernes aspirasjon, argumenterer historikeren. Det muslimske fiendskapet mot jødene ble gjort stuerent i Vesten ved å framstille konflikten som «palestinernes sak», en nasjonal frigjøringsbevegelse. «Ved å legge vekt på et sekulært, vestlig mål, ble det et dekke for det viktige religiøse prinsippet om at ødeleggelse av Israel er det eneste akseptable mål.»

Hvorfor Israel er nødvendig

Når palestinernes talsmenn i Vesten sier at palestinerne har gitt avkall på 78 prosent av landet, glemmer de at disse prosentene ble tapt i gjentatte kamper for å vinne alt. Når de snakker om bosetninger, glemmer de at palestinerne ser på alle israelske byer og tettsteder som bosetninger, ikke bare de på Vestbredden. Når de sier okkupasjonen, er det ikke bare den militære kontrollen av Judea og Samaria, men alt territorium under israelsk kontroll tilbake til 1948.

Når palestinske ledere kommuniserer på arabisk, blir det tydelig at aspirasjonen er Israels ødeleggelse. Oslo-prosessen blir beskrevet som en midlertidig avtale for å vinne en taktisk fordel i fortsettelsen av krigen. Det overordnede målet er et muslimsk Palestina «fra elven til havet».

Dersom man tar palestinske ledere, når de snakker arabisk, på alvor, vil ikke nye israelske kompromisser gi fred, det vil sannsynligvis gi mer krig, argumenterer Landes. Dersom Israel trekker seg ut fra Vestbredden, vil det bli en jihad-stat lignende Hamas-regimet i Gaza. Men denne jihad-staten vil også ha åpne grenser til den arabiske og muslimske verden, med mulighet til å rekruttere jihadister fra hele Ummah.

De israelske velgernes motstand mot å «inngå fred» med palestinerne er ikke en pervers og uheldig «høyredreining», men en forståelse av hvor farlig og høy risikoen er.

Blant akademikere og journalister i Vesten er det en nesten unison enighet om å støtte desperasjonsforklaringen. Aspirasjonsforklaringen blir avvist, ofte med en fiendtlig respons. Dermed blir ikke befolkningen gjort oppmerksom på hva palestinske ledere sier på arabisk.

Ukjent forblir også rollen til triumfialistisk religion og ære/skam i arabisk politisk kultur. Resultatet blir at «alle» ser på tostatsløsningen som eneste vei til fred, og den israelske okkupasjonen som det eneste eller det største hinderet.

Landes gir fem forklaringer på hvordan dette store gapet har oppstått, men det får jeg dessverre ikke presset inn i rammene for denne artikkelen. Du kan lese hele sammendraget på miff.no.