Drømmen om en høyrefløy i KrF

Først meldte KrFU-nestleder Joel Ystebø at han ikke tar gjenvalg. Et par dager senere vraket årsmøtet i Troms og Finnmark KrF Truls Olufsen-Mehus som leder. Nå blir det enda vanskeligere for dem som vil profilere KrF som et konservativt, borgerlig innstilt parti.

Fylkesårsmøtes avgjørelse var i tråd med valgkomiteens innstilling, og kom sånn sett ikke som noen stor overraskelse. Likevel sender den noen signaler om grenser og politiske tyngdepunkter.

Én ting er det rent politiske. Det er rart hvor vanskelig det tilsynelatende er å få etablert et borgerlig tyngdepunkt i partiet. For det er utvilsomt slik at en del av partiets velgere kjenner seg klart mest hjemme på politikkens høyreside. Likevel er det igjen og igjen sentrumsprofilene som vinner frem.

Det henger nok sammen med at den konservative fløyen har hatt en tendens til å overvurdere sin egen styrke. Etablerte standpunkter har tapt oppslutning.

Fylkesårsmøtet valg illustrerer også en annen dynamikk som blir særlig synlig ved denne korsveien. For om valget hadde funnet sted på Facebook, ville nok Olufsen-Mehus gjort rent bord. Det kunne han kanskje også gjort i opptil flere andre fylker. Reaksjonene lot ikke vente på seg da valgresultatet var kjent.

Men det å være populær på sosiale medier er ikke det samme som å være populær blant dem som stemmer ved valg. Det så vi da det ble fremmet benkeforslag på Olufsen-Mehus under det ordinære landsmøtet i fjor vår. Han fikk færrest stemmer blant alle de foreslåtte kandidatene. Da Olufsen-Mehus stilte som nestlederkandidat på det ekstraordinære landsmøtet i november, ble Dag-Inge Ulstein valgt med 149 mot 11 stemmer.

Det finnes historiske paralleller til dette. Når vi ser eller leser om demonstrasjonstog, kan vi lett bli forledet til å tenke at togenes størrelse er en gjenspeiling av stemningen blant folket. Sånn trenger det slett ikke å være, for det er ikke alle som går i tog.

På samme måten er det slett ikke alle som engasjerer seg på sosiale medier. Og det ser ut for at mens venstresiden har et visst hegemoni når det gjelder demonstrasjonstog, er mer eller mindre høyrepopulistiske velgere ekstra godt representert på Facebook.

Et høyt antall likes eller delinger kan dermed gi et feilaktig inntrykk av total oppslutning. Flesteparten av Truls Olufsen-Mehus' tilhengere er ikke å finne blant dem som representerer KrFs lokallag på partiets landsmøter.

Men Olufsen-Mehus er utvilsomt en politiker med gjennomslagskraft. Så sent som fredag publiserte vi her i avisen et leserinnlegg, som antakelig må være det siste han skrev som fylkesleder.

Han reagerte på at regnbueflagget ble heist foran Eidsvollsbygningen i forbindelse med 50-årsdagen for avkriminalisering av homofili her i landet. Olufsen-Mehus stiller seg 100 prosent bak selve avkriminaliseringen. Men han mener bruken av regnbueflagget fungerer splittende.

«Pride-flagget representerer skeiv teori som grunnlag for ny virkelighetsforståelse: ideene om flere enn to kjønn, barn født i feil kropp og skifte av kjønn», skrev han.

Olufsen-Mehus har vært relativt alene om å gjøre kjønnspolitikk til en sentral kampsak. Selv blant teologisk konservative kirkeledere er det få som i dag går offentlig ut med kritikk av tenkningen som ligger til grunn for Pride-markeringene.

Blant politikere er det enda færre som vil snakke om dette fra et kritisk utgangspunkt. Men Olufsen-Mehus har utvilsomt mange med seg. Posisjonen hans har blitt styrket av at så få andre vil ta belastningen med å si det han sier.

Men det kjønnspolitiske området er fullt av fallgruver. I tillegg har han nok tapt en god del gjennom det han har sagt om koronavaksinen. Han har også markert seg med ståsteder på tvers av partiprogrammet i politisk følsomme saker som asyl- og innvandringspolitikk.

På sin egen 58-årsdag ble dermed Widar Skogan lørdag valgt til ny fylkesleder i Troms og Finnmark KrF. Han var personlig sekretær (omtrent tilsvarende det som i dag blir kalt politisk rådgiver) for statsråd Einar Steensnæs allerede i Jan P. Syses regjering som ble etablert i 1989.

Etter det har han hatt en rekke verv i partiet, og i både kommune- og fylkespolitikken. Fra 2019-2021 var han dessuten nåværende partileder Olaug Bollestads statssekretær i Landbruks- og matdepartementet. Så fylkesårsmøtet valgte en trygg erstatning.

Men til tross for dette, sender valget noen politiske signaler. Én ting er at Skogan stod på rød side under retningsvalget i 2018. Vel så interessant er det han mannen han overtar for, har blitt den kanskje hyppigst omtalte av KrFs elleve fylkesledere. Han har også blitt foreslått ekskludert fra partiet, en heller sjelden skjebne.

Fra utsiden er det nærliggende å analysere fylkesårsmøtet valg i et nasjonalt perspektiv. Det er det nok gode grunner for å gjøre også.

Men vi skal ikke se oss helt blinde på kampen mellom ulike fløyer i partiet. Den avgåtte fylkeslederen fikk ifølge Vårt Land kritikk for å ha brukt dobbelt så mye penger på fjorårets stortingsvalgkamp som det årsmøtet hadde budsjettert med. Det hindret ikke at partiet gikk ned 0,4 prosent i både Troms og Finnmark valgkretser.

Politikk blir utformet i spennet mellom det ideelle og det realistiske. For høyresiden i KrF er det tid for å tenke gjennom hvordan man faktisk kan vinne oppslutning.

For noen kan det være fristende å vende seg mot Partiet De Kristne. Det ser ut til å være et dårlig alternativ hvis man ønsker seg faktiske politiske resultater. Da er det nok et bedre alternativ å arbeide mer med politikken slik at den kan få en utforming og profilering som flere kan kjenne seg igjen i.