Kommentar

WESTMINSTER: Erkebiskop Justin Welby prekte under dronning Elizabeths begravelse mandag. Her leser han fra Bibelen. Til venstre i bildet ser vi kong Harald og dronning Sonja.

Dronning Elizabeths begravelse: Et monumentalt vitnesbyrd om Kristus

Knapt noen gang har evangeliet blitt forkynt så klart for så mange som under dronning Elizabeths begravelse mandag.

Publisert Sist oppdatert

Hun var dronning gjennom mesteparten av livet sitt. I begravelsen mandag var hun likevel Elizabeth, søster i Kristus, som ble overgitt i Guds hender av en fullsatt Westminster Abbey.

I Guds rike spiller det ingen rolle om man er rik eller fattig, om livet på jorden ble langt eller kort, om man er kongelig eller om man aldri har vært i nærheten av en slik status.

En av de første salmene, den som på norsk heter «Den dag du gav oss er til ende», satte en vakker ramme om seremonien. Dronningens dager på jorden er til ende.

Men som det heter i det tredje verset: «Den sol som vinker oss til hvile, nå vigsler andres arbeidsdag.» Og til slutt: «Ditt herrevelde skal dekke hver en plett på jord, og vidt og fritt det skal få gjelde at du, og bare du, er stor!»

LONDON: Det nye kongeparet og øvrige deler av kongefamilien fulgte avdøde dronning Elizabeths kiste på vei ut av Westminster Abbey etter statsbegravelsen der mandag.

Dypest sett var og er dronning Elizabeths livsvilkår akkurat de samme som de er for oss alle. Slik ble også et begravelsen et vitnesbyrd for alle de 2.000 i kirken, og for alle som så på tv eller hørte på radio, uavhengig av økonomisk og sosial status.

Her hjemme reagerte noen på at blant andre NRK-journalist Espen Aas i etterkant av begravelsen sa at den hadde «svært religiøse overtoner». Det er forståelig, det.

For det er ikke noe ukjent fenomen at journalister iblant strever med å forholde seg til religiøs tro. Det gjør mange andre også. Men kanskje var det den tidligere London-korrespondentens sans for britisk underdrivelse som lå bak ordvalget.

For det var langt mer enn religiøse overtoner som preget seremonien. Det var en gjennomført kristen begravelse.

Erkebiskop Justin Welby sa i prekenen sin at for en kristen er døden døren til herlighet. Det er en grunnleggende kristen sannhet, men på ingen måte selvsagt for moderne mennesker. I Westminster Abbey lød budskapet likevel uten blygsel.

Welby berømmet også dronningen for å ikke basere sin livsgjerning på posisjon eller ambisjon, men på hvem hun fulgte. Fra prekestolen pekte han like til venstre for seg, til alteret hvor dronningen i forbindelse med kroningen i 1953 innviet sin gjerning i stille bønn.

En kristen begravelse er rett forstått alltid en krysning av sorg og håp. Det gjaldt i særdeleshet dronning Elizabeths begravelse.

Slik ble også tjenesten for land og folk forankret i hennes etterfølgelse av Kristus. Betimelig nok minnet erkebiskopen om at de som praktiserer tjenende lederskap vil bli husket når de som klynget seg til makten er glemt.

Så avsluttet han prekenen sin med å vise til det kristne håpet som hadde en naturlig plass i dronningens tro, men som slett ikke er noen opplagt del av en moderne menneskes forståelse av livet: «Vi møtes igjen.»

KONGEN: Her ser vi kong Charles ved sin mors båre på vei ut av Westminster Abbey. Erkebiskop Justin Welby sa i sin preken at han vet kongen deler sin mors kristne tro.

Da hadde forsamlingen allerede hørt ordene fra 1. Korinterbrev kapittel 15: «Døden er oppslukt, seieren vunnet.» Også statsminister Liz Truss var på talerstolen og leste de kjente ordene fra Johannesevangeliets 14. kapittel: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. »

Gjennom helgen hørte vi at briter stod et helt døgn i kø for å vise sin respekt ved dronning Elizabeths kiste. Mandag var så dagen kommet for statsbegravelsen. Britenes sans for pomp og prakt fikk raust spillerom, og tettheten av prominenser i Westminster Abbey overgikk det meste.

Men midt i alt dette ble altså tonen satt fra første stund. Presten David Hoyle, som hadde en sentral rolle i seremonien, fremhevet dronningens lange liv i uselvisk tjeneste, og takket for det vedvarende eksemplet hun var på kristen tro og hengivenhet.

Det var noe langt mer enn et munnhell. Dronningen var et menneske som oss alle, preget av sin tid, sin kultur og sin bakgrunn.

Men i sin livsgjerning fikk hun være et vitnesbyrd om ham som sa om seg selv at «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.»

I mer enn en forstand hadde samtidig begravelsen noe nostalgisk ved seg. En ting er at britene kanskje aldri noensinne får en dronning eller konge med en tilsvarende lang og tro tjeneste. Liturgien og avdødes liv samvirket på en spesiell måte i denne begravelsen.

Men på flere måter blir også begravelsen en påminnelse om en tid som var. Likefullt lød vitnesbyrdet om Jesus Kristus så klart at budskapet kommer til å bli stående i lang tid.

En kristen begravelse er rett forstått alltid en krysning av sorg og håp. Det gjaldt i særdeleshet dronning Elizabeths begravelse.

Sorg og savn går hånd i hånd med håpet om evig liv, håpet om gjensyn. Sagt med apostelen Paulus' ord i 1. Korinterbrev: «Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

Powered by Labrador CMS