Debatt
Drop in-dåp – mer enn en snarvei til frelse
I mai og juni arrangerer Den norske kirke drop in-dåp mange steder i landet. Åpne dåpsdager under tittelen «Helt enkelt – like stort». Denne dåpspraksis har nå blitt en fast del av kirkens dåpstilbud.
Takket være Olavstipendet fikk jeg i 2021 anledning til studere denne praksis. Dette gjorde jeg gjennom intervju med deltakere og med menigheter som har gjennomført drop in-dåp fra 2015 til 2020. I undersøkelsen spurte jeg: Hvorfor ble det drop in-dåp, og hvorfor valgte menighetene å arrangere dette?
Annonse
Drop in-dåp oppsto i Sverige høsten 2011 i Thomaskyrkan. Sognepresten der ønsket å gjøre dåpen mere tilgjengelig for småbarnsforeldre som ønsket å døpe sitt barn, men ikke hadde overskudd til å lage en stor dåpsfest. Siden spredte denne praksisen seg i Norden.
Lademoen kirke var først ute med slik dåp i Norge våren 2015. Drop in-dåp skiller seg fra annen praksis ved at man ikke trenger å melde fra på forhånd før man kommer til dåp, det eneste kravet er at man ikke er døpt og kan identifisere seg.
Gjorde valget lettere
Hvorfor valgte mennesker drop in-dåp? I undersøkelsen kommer det fram, at selv om kirken informerer og tilrettelegger, kan det fortsatt være noen som synes dette med dåp er krevende.
Flere av foreldrene fortalte om en hverdag som ikke alltid gikk opp. Det kunne være et samlivsbrudd, sykdom, etablering på et nytt sted, sorg m.m. En av informantene, Olav, sa det slik: «Min far døde i den perioden, og jeg fikk en kjempesorg og en reaksjon etterpå. Jeg orket ikke tanken på dåp, så jeg bare skjøv det fra meg.» Dette førte til at dåpen ble utsatt.
Drop in-dåp aktiviserte på nytt tanken på dåp og ga en ny mulighet. Dåp ble et samtaleemne rundt frokostbordet. Undersøkelsen viste også at når kontakten med kirken og menigheten blir mindre, blir det vanskeligere å ta kontakt for dåp.
Flere kjente ikke noen prest og hadde liten kunnskap om hvilke rutiner som gjaldt. Flere syntes det også var vanskelig å snakke om dåp med sin prest. Dette gjaldt spesielt for de godt voksne. En ville ikke være til bry for kirken og ville ikke framheve seg. Det var også bekymring for religiøs eksponering. En så for seg at dåpen skulle skje i en gudstjeneste med mange ukjente til stede. Drop in-dåp gjorde alt enklere.
En far sa det slik: «Her kunne jeg bare gå til kirken og gjøre det. Det var en dør som ble åpnet.» Det krevdes ingen lang forberedelsestid, og dåpen ble et privat øyeblikk mellom den døpte og Gud. Uten dette tilbudet mente flere at det nok ikke ville blitt dåp.
Annonse
Ulik forståelse av dåp
Undersøkelsen om drop in-dåp bekrefter mye av det man allerede vet. Det er et stort mangfold i begrunnelsene for å la seg døpe, noe som gjenspeiler det religiøse mangfold i Norge. For flere fungerte dåpen som en inngangsrite, en inntreden i nye fellesskap.
For noen styrket dåpen deres tilhørighet til lokal menighet, for andre handlet det om kultur, kristne verdier og nasjonal identitet.
Det er interessant at flere vektla dåpen som noe som knyttet dem nærmere deres egen familien og dens verdier. Fortsatt står tradisjonene sterkt, men også denne undersøkelse viser en tydelig dreining mot det mere personlige og autentiske valg.
Drop in-dåp har vært med å endre bilde av hvem som kan bli døpt og gitt flere mulighet.
Flere vektla nettopp dåpen som en helt personlig sak som hadde lite med kirken å gjøre. En ung far beskrev sin dåp som det meste private øyeblikket i hans liv, hvor bare Gud og han selv var i sentrum. Det personlige ble også framhevet av foreldre med barn. Selv om de ikke hadde noe bevisst forhold til tro, villet de gjerne oppfylle sitt barns ønske.
Menighetenes begrunnelse og erfaring
Drop in-dåp oppsto i det lokale kirkelige praksisfeltet, slik nye praksiser ofte gjør. Senere har den offisielle kirke tatt dette inn som en del av sitt dåpstilbud. I den lokale menighet var det et tydelig ønske om en mere fleksibel og enklere dåp, utenom gudstjenesten.
I områder med mange ulike kirkesamfunn, ble drop in-dåp en måte å «markedsføre» seg på. En ville vise at en var en åpen og inkluderende menighet. For andre ble nedgang i dåpstallene en vekker som førte til at man endret praksis.
Annonse
Et gjennomgående trekk er likevel det diakonale, man ønsket å være en nær kirke med rom for alle mennesker.
Drop in-dåp virket også samlende. Flere menigheter opplevde at de gjennom forberedelsen og gjennomføringen var med på noe fint sammen. Det ble skapt et eierskap til dåpen på en ny måte. De sterke møtene med mennesker som søkte dåp ble også viktige felles fortellinger.
Tilbud om frivillige faddere fra menigheten var med å knytte nye bånd. Slik ble dåpen mere enn bare en privat, enkeltstående isolert handling, men en offentlig fellesskapsdannende praksis.
Drop in-dåp har vært med å endre bilde av hvem som kan bli døpt og gitt flere mulighet. Den har vist at dåpen er for alle og at det aldri er for seint. Den er blitt tatt imot med glede og takknemlighet. Den forteller om en folkekirke som er brukerorientert, vil være kontekstuell og diakonal.
Jeg har hatt gleden av å forrette ved flere drop in-dåper. Dette har vært noen av de fineste øyeblikk jeg har hatt som prest. Det er stort når mennesker banker på kirkedøra. Det krever mot og er en sårbar handling. Derfor må alle bli tatt vel imot. Dåpen er et hellig øyeblikk i tiden.
Gud er aldri så nær som når vannet øses over den døptes panne, når ordene lyder og det hellige korset tegnes. Måtte det bli mange slike opplevelser denne pinsen rundt i landets kirker.
