Drøy antikatolisisme som forsterker fordommer mot kristne generelt

Falsk historieformidling finner vi i mange sammenhenger. Også blant svært innflytelsesrike kristne. Ett eksempel er en tekst av Thoralf Gilbrant som dessverre fremdeles er i sirkulasjon, snart 20 år etter at forfatteren gikk bort.

For ordens skyld: Ingen benekter at inkvisisjoner har gjort brutale ting, tortur, henrettelser og så videre. Forskningen blant fagfolk går ikke på dette, men på hvor mange, hva og hvorfor.

Der avviser man altså de fleste påstander om spesifikke torturinstrumenter, slik som «jernjomfruen», og også de høye tallene som altfor ofte oppgis. Gilbrants tekst, «Den katolske kirkes forfølgelser» er ikke skrevet av en historiker, men av en pinsepastor.

Det er selvsagt ingen ting i veien for å løfte fram en teologisk uenighet. Her handler det imidlertid om en langt i overkant antikatolsk historieframstilling.

Her stemples et annet kirkesamfunn med noen av de drøyeste påstander jeg har sett, verre enn Dawkins, Hitchens, Øverland og andre kjente religionskritikere.

Når Gilbrant verken oppgir kilder eller andre referanser, er det dessuten vanskelig å vite hvor han har stoffet fra. Det han bedriver er dermed ikke historieformidling, men snarere videreføring av klassiske myter fra fritenkere på 17- og 1800-tallet. Røttene til disse mytene finner vi i engelsk propaganda mot det katolske Spania i århundrene før.

Ifølge Gilbrant skal Den katolske kirken ha «millioner martyrers liv på sin samvittighet», «omkring 50 millioner» og tydeligvis kunne «opptil 3000» bli brent «på et eneste kjempemessig bål».

Han nøyer seg ikke med det, men påstår videre: «Da den spanske prinsen Don Carlos, sønn av Phillip II, gikk inn for å få avskaffet inkvisi­sjonen, førte dette bare til at kongen selv måtte dømme sin sønn til døden og overgi ham til inkvisisjonen, som tillot prinsen å velge sin dødsmåte».

Det er lettere å tro at Gilbrant har nøyd seg med å se operaen heller enn å ha lest en eneste biografi om Filip II eller Don Carlos.

Han fortsetter med den litt mer forståelige klassikeren at kirken brente «vitenskapsmannen Bruno, fordi han hevdet det kopernikanske system». Ja, det er ingen grunn til å benekte at Bruno ble brent, men det var for å være heretisk mystiker, han var ikke vitenskapsmann. Kirken har aldri dømt noen til døden for deres naturvitenskap.

Det blir enda verre når han hevder at «Inkvisisjonens makt var ofte helt uinnskrenket. Den svakeste mistanke for kjetteri eller utroskap mot paven, var grunnlag nok for arrestasjon og tortur. De ulykkelige fikk ikke rede på hvem som hadde angitt dem eller hva de var mistenkt for. Kravet var bare at de skulle «tilstå» og gjennom tortur ble de avtvunget nær sagt hvilke bekjennelser som helst.»

Nei, det skulle mer til enn svak mistanke og de færreste anklagede ble torturert eller dømt.

Kanskje topper det seg i påstanden om «inkvisisjonens pineredskap og torturmetoder» som han forståelig nok oppfatter som «kvalmende lesning».

For Gilbrant er dette «en historie om menneskers oppfinnsomhet i ondskap, om pinebenker, radbrekking, vanntortur, ormegraver, sult, og alle tenkelige former for mishandling. Et av de mer raffinerte torturredskap var «jomfruen», en Maria- statue som var slik konstruert at offeret ble gjennom­boret av kniver når mekanismen la armene omkring martyren og dro ham inntil seg. Dette ble kalt mariakysset».

I realiteten er dette en historie om menneskers oppfinnsomhet i diktning.

Av disse er den eneste reelle vanntortur, altså «waterboarding» for å bruke et moderne uttrykk. Interessant nok nevner han ikke strekkbenk, som faktisk ble brukt.

Gilbrant nevner heller ikke at inkvisisjonene i motsetning til verdslige myndigheter i protestantiske og katolske land (for ikke å si i muslimske, kinesiske, japanske, indiske, kommunistiske eller andre) var forsiktige med tortur og hadde klare regler for bruken (ikke lenge, ikke flere ganger, ikke på gamle og syke og så videre).

Det er også vanskelig å tro han har jobbet med kilder til den spanske arvefølgekrig eller annet, når han hevder at «munker holdt hele harem av slavinner, slik som i inkvisisjonsbygningen i byen Aragon, hvor 60 vakre unge kvinner ble befridd av franske tropper i 1707». For bare å nevne noe.

Dessverre blir dette og andre av Gilbrants påstander lest og delt, også av ateister i dag, og forsterker fordommer mot kristne generelt