«Du må ikkje skula av deg heila trunå»

Søren Kierkegaard skriver at Bibelen er som et speil. Bare ved å se inn i speilet møter man seg selv, sin skaper og sannheten om dette forunderlige livet.

Kierkegaard mente at man etter hvert hadde blitt så opptatt av hva slags glass speilet var laget av, sprekkene i kantene og rammen rundt speilet at man brukte all sin tid på å studere selve speilet istedenfor å speile seg i det.

Selv kan jeg på ingen måte kalle meg lærd eller «profesjonell kristen» som er den benevnelsen Sofie Braut bruker om de som har fått sertifisert sin trosforståelse gjennom akademia i Dagen 22.8.

Jeg har et årsstudium fra det som da het Misjonshøgskolen, nå Vid, og et mellomfag fra Universitetet i Stavanger i religion på samvittigheten, men det var allikevel nok til å få et blikk inn i det landskapet Kierkegaard retter pekefingeren mot.

I forelesningssalen var ikke Jesaja den profeten jeg hadde lært han var, men minst tre, nesten som den allmektige selv. I tillegg til Jesaja fantes også både Deutero-Jesaja som visstnok var den andre Jesaja og Trito-Jesaja, som var den tredje. Mosebøkene var ikke skrevet av Moses slik jeg hadde trodd, men av Jahvisten, Elohisten og Deuteronomisten.

Nå er kanskje ikke eksemplene som jeg her har brukt de meste trosopprørende, men jeg fikk en fornemmelse av hva som befant seg lenger nede i akademias lange korridorer.

Mitt inntrykk på akademias dørterskel var at evangeliet kunne bli fortrengt av alle synoptiske problem, sprekkene og speilet overskygget stod i fare for å skygge for speilbilde.

For meg kjentes det som om mystikken, miraklene, åpenbaringen og nåden ble presset ned i en slags akademisk kjøttkvern. Når svingarmen og kvernen hadde jobbet lenge nok i dekonstruksjonens og kritikkens tjeneste fløt en livløs, åndsfattig, fremmed, kjølig masse ute av kvernen.

Massen hadde en teknisk utmattende konsistens helt blottet for kraft. Her var korrekte noteapparat, men ikke lys og ikke liv.

Denne fremmede massen ble gode bacheloroppgaver, men konsekvensen ble for flere troskriser, tvil og tro på armlengdes avstand fremfor overgivelse, omvendelse, glød og frimodighet.

«Du må passa deg så du ikkje skule av deg heila vede» altså hele forstanden, advarte en venn med et lass av studiepoeng fra livets skole meg.

Advarselen kan nok i noen tilfeller også revideres til «Du må passa deg så du ikkje skule av deg heila trunå». Den akademiske tilnærmingen til åpenbaringen har vært viktig og verdifull, men den har også slagsider.

«And the common people, heard him gladly» (Mark. 12.37), kan vi lese i den engelske bibeloversettesen. Dette er ikke bare et adelsmerke for Jesus, men også et adelsmerke for helt vanlige folk sier den engelske bibellæreren David Pawson.

Vanlige folk identifiserte straks at dette var en mann som visste hva han snakket om. En mann med en annen autoritet, ikke som en som sier noe han har lest i en kritisk bibelkommentar.

Her var en mann som fjetret dem, som gjorde at de undret seg. Her var liv, kraft og brodd som kunne stikke dem i hjertet.

Her var lignelser, metaforer og sammenligninger fra deres egen forestillingsverden som levendegjorde og konkretiserte. Kom! Gå! Følg meg!

Jesus brukte aldri et teknisk akademisk fagspråk man må lese både to og tre ganger for å forstå. Evangeliet passer ikke alltid inn i den akademiske formen, man mister så lett noe vesentlig på veien.

«Man kan hevde av den utdannede mann burde være flokkens veiviser, filosof og venn. Dessverre har den intellektuelle ofte vært en som leder vill, en falsk venn og en skjør filosof», skriver Chesterton i essayet «Enoch begat Methusaleh i boka «The Common man»

Ord som forsterreduksjon og abort fødes ikke under lunsjen i arbeidsbrakka. Slike innfall og slike ideer oppstår ikke på havet eller på åkeren, men langt borte fra livets grunnelementer, den gudgitte samvittigheten og det sunne bondevettet.

Det er som oftest ikke professorene eller amanuensisene som påpeker at keiseren sprader rundt i underbuksa. Nei, det er den lille gutten, eller den nyomvendte Tom-Roger Mittag, de har ikke så mye å tape.

Aversjonen og motstanden mot Bibelens ord om omvendelse, fortapelse, ekteskap, seksuell synd og oppfordringen om å gå «all in» har ikke sitt utspring fra benkeradene på bedehuset.

Motstanden kommer «frå folk med titler, grader og imponerende porteføljer i kristen akademia», skriver Sofie Braut. Hun synes det er besynderlig at det faller den akademiske kristne eliten like naturlig å bremse begeistringen for unge overgitte kristne som det «fell dei å vera opne og positive til det meste anna som rører seg i kulturen».

Det er mennesker som har lest Marx, Derrida og Focault som oppdager skjulte maktstrukturer i evangeliene og i språket. Syndenøden på grasrota rettes mot synd i eget liv og ikke mot kirkens postkolonialistiske og skamfremkallende historiske arv.

Timoteus skriver om Demas som fikk den nåværende verden for kjær og forlot ham. Her ligger en fare for oss alle, men når sannheten setter posisjoner og stillinger på spill er faren enda større for at den nåværende verden blir kjærere for oss en Guds ord. Da får man en kirke som beveger seg og danser i takt med verden, men ikke en kirke som beveger verden.

Mitt inntrykk av den akademiske kritiske tilnærmingen er at prestisjen og jakten på nye problemstillinger og vinklinger som kan føre til nye publiseringer som igjen fører til nye grader, professorat og andre hedersbevisninger noen ganger kan overskygge det vesentligste. Når paradigmer må brytes og forsvares er veien kortere til egeninteresse og forfengelighet enn til sannheten.

Intelligens, mastergrader, studiepoeng, store noteapparat og et teknisk akademisk språk kan være fryktinngytende og imponerende, men det trenger ikke være ensbetydende med visdom, Gudsfrykt og sannhet.

Jeg tror at institusjoner som Fjellhaug og NLA Høgskolen trengs mer enn på lenge. Vår tid har akutt behov for skolerte intellektuelle forankret i et klassisk bibelsyn som kan formulere evangeliet i en ny tid på en måte som styrker og gir troen næring fremfor å dekonstruere den.

Vi trenger fortsatt folk som er villige til å utforske Bibelens dybder og innsikter, vi trenger skarpskodde teologer som kan forvalte arven fra Valen-Sendstad, Øivind Andersen, Carl Fredrik Wsløff og Ole Hallesby videre. Dette må gjøres på ordets og troens egne premisser, for bare «troens øye» ser det Ånden åpenbarer.