Du som lever et lykkelig liv, skam deg!

Dagens samfunn oppleves som et slags verdensmesterskap, inneholdende selverklærte marginaliserte grupper som skal ha mer anerkjennelse på bekostning av andre. Vi deler oss inn i grupper og identiteter som kan minne om et idrettslag, som står sammen for å kjempe om oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette er i seg selv overhode hverken nytt eller negativt som utgangspunkt, men omfanget av lagsinndelingen i dagens samfunn fremstår urovekkende.

Begreper som majoritet og minoritet er ikke nye. Og selv om disse brukes til stadighet i mange forskjellige situasjoner, av mange ulike mennesker, er jeg sterkt tvilende til at vi egentlig kan enes om hva, eller hvem, som er en majoritet. Det vil alltid være noen i både flertall og mindretall, og hvem som er majoritet kan variere ut ifra den konteksten og situasjon som foreligger.

Et relativt nytt begrep som nå blir brukt i stort monn, er interseksjonalitet. Dette begrepet sikter, slik jeg tolker det, til spørsmålet: hvor minoritet og utsatt er du? Interseksjonalitet refererer til de mennesker som kan huka av flere minoritetsbokser. Eksempelvis vil en mørk kvinne som identifiserer seg som en mann, være godt inne på interseksjonalitetsskalaen. Samme gjelder for en hvit homofil mann, som er funksjonsnedsatt.

Hvor blir det av dekningen om situasjonen i Sudan?

Det som, etter min mening, kan gi grunn til bekymring, er at alle disse gruppene vi deler oss inn i vil, som vi har sett solide bevis for allerede, skape mer polarisering og intoleranse på tvers av gruppene. Noen fremstilles alltid som den sterke part og pådriver for det onde, mens noen grupper alltid er å regne som ofre. Og det å skape seg en offermentalitet, er på ingen måte en konstruktiv og bærekraftig livsførsel.

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skriver interessant om dette i boken Moralens genealogi fra 1887. Nietzsche skriver noe brutalt om hvordan de som oppfatter seg selv som ofre i samfunnet, bebreider andre. Han skriver at offer- og slavemoralen «lyktes med å skyve sin egen elendighet, all elendighet overhode over på de lykkeliges samvittighet, slik at disse lykkelige en dag ville begynne å skamme seg over sin lykke og kanskje ville si seg imellom: Det er en skam å være lykkelig! Det finnes for mye elendighet».

Woke: En faretruende bevegelse

Videre skriver Nietzsche at mentaliteten som hviler på det usunne premisset om at «en eller annen må være skyld i at jeg har det så dårlig», ikke løser noen ting som helst og kan endre opp i en manglende evne og kapasitet til seg å forandre situasjonen.

Dette innlegges hovedbudskap er at det er lov å være glad, lykkelig og tilfreds med sitt liv. Livet skal jo være bra! Ja, det finnes mye elendighet og fordervelse. Det er viktig å bry seg om verdens konflikter og om mennesker som ikke har det godt. Problemet oppstår dersom sjargongen i samfunnet leder til en skambelagt følelse over å være lykkelig – at du skal gå rundt å føle på flaks og mengder av privilegium, og ikke at man har arbeidet godt og tatt kloke valg for å ha det fint i sitt liv.