Du var enten et frelsesobjekt eller et mulig redskap for Guds rike. Unnskyld!

Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker. Altfor få av dem så jeg for dem de var. Jeg så dem som frelsesobjekter eller som redskaper for Guds rike.

For noen år siden levde jeg et liv i en annerledes-verden, en slags parallell-verden. Her var det tre kategorier mennesker: Ufrelste, frelste og frelste som i tillegg var til nytte. Sistnevnte var høyest rangert. Frelste Herrens tjenere som la ned sitt eget for å leve for en høyere hensikt.

Tidligere pinsepastor: – Unnskyld, for at jeg behandlet deg som et frelsesobjekt

De ufrelste hadde jeg stor nød for. Men de var fremmede. Jeg kjente dem ikke særlig godt personlig. Jo da, gikk jo i klasse med dem, i årevis. Men jeg var jo ikke av denne verden, selv om jeg var i den, lærte jeg som barn i en trosmenighet.

Og det fikk mine medelever merke: Bibelen var med på skolen allerede på småskolen. Ikke bare i sekken, men gjerne på pulten. Husker at jeg i noen friminutter satt meg for meg selv. Bibellesning og bønn i storefri.

Altså – virkelig ikke av denne verden. Var vel så vidt i den. Såpass annerledes var jeg, at jeg tror mine jevnaldrende hadde store utfordringer med å relatere til meg.

Sto der aleine

Va’kke der da jeg burde

Med blikket altfor høyt heva

Gikk meg bort i eget rot

Jeg hadde noen venner på skolen, men har jo sett i ettertid at det i liten grad var dype varige vennskap. For vennene mine, de fant jeg i menigheten. Sånne som var likesinnede. Sånne som kunne være med å be for «de andre». Oss frelste som hadde så inderlig medynk med de ufrelste. Uff, de kunne jo ikke ha gode liv, tenkte vi. De kjente nok på en stor tomhet. Lengtet nok etter noe de ikke visste helt hva var. Derfor måtte vi fortelle dem hva dette noe var.

Og der har du svaret på hvorfor jeg ikke kjente dem: Når så altfor mange anledninger på tomannshånd ble brukt til å fortelle dem at de måtte ta imot Jesus, ja, så var det vel heller en oppskrift på å skyve aktuelle venner bort fra seg.

En dag på slutten av barneskolen fikk jeg det direkte fortalt: Grunnen til at jentene jeg hadde lekt med opp gjennom barneskolen nå var mindre sammen med meg, var fordi de hele tiden følte at jeg skulle frelse dem. Au, den svei. Men det var jo sant. Det var målet med alt.

Denne måten å se mennesker på tok jeg med meg gjennom ungdomsskolen og videregående. Jeg var Jesusruss med sjokolademelk og Jesusgenser på fest. Det førte vel ikke akkurat til gode og varige relasjoner, det heller.

Kanskje ikke så rart når jeg tilbrakte de fleste friminuttene sammen med andre kristne i skolens bomberom. Her kunne vi be for våre ufrelste medelever og legge strategi for evangelisering helt uforstyrret.

Guddommelig oppdrag

Var på målretta reise

Sjela mi har jeg mista

Så’kke deg, og din egen vei

Som student roet jeg noe ned. Var ikke så opptatt av å frelse folk. Kanskje hang det sammen med at jeg ikke hadde tid: Som student jobbet jeg alltid samtidig i menighet. Der så jeg mennesker som objekter på annet vis: De skulle være gode redskaper, eller frivillige medarbeidere, som vi kalte dem.

Nå handlet alt om å bygge menighet. Som barneleder, ungdomsleder og pastor har jeg drukket mang en hensiktsdreven kaffekopp. «Hei! Det hadde vært så hyggelig å ta en kaffe en dag!»

Vet ikke om alle skjønte det før på slutten av kaffedaten at jeg egentlig ikke var ute etter vennskap, eller i det minste å se dem for de individene de var. Jeg trengte dem til noe! Guds rike skulle bygges!

Og hva skjedde med de som ikke lenger var aktive i menigheten av ulike grunner? De brukte jeg ikke lengre tid på. De var ikke nyttige lenger. Hvor de var, hva de gjorde og hvorfor, var ikke så viktig. Jeg var skuffa for at de ikke lenger var med på å bygge Guds rike. Men å spørre hvordan de hadde det, det hadde jeg sjeldent tid til. Jeg skulle jo bygge Guds rike.

Kjære, kan du gi meg en ny sjans

Kan vi plukke opp tråden

Starte der vi slapp

Jeg veit det ikke kan glemmes

Men vær så snill og dans med meg

Au! Det gjør vondt å være så ærlig. Men enda vondere er det å tenke på hvordan jeg har behandlet mennesker som objekter, enten til å bli frelst eller til å bli redskaper. Kjenner på skam. Kjenner på sorg. Kjenner på tap. Tida kan ikke skrus tilbake. Men jeg vil likevel forsøke meg på et unnskyld.

Unnskyld for at jeg ikke så deg for den du var. Nå håper jeg du fortsetter å leve et godt liv uansett tro eller ikke-tro. Jeg håper du fortsetter å holde avstand til mennesker som ikke ser deg for den du er. Ikke la deg bruke.

Og jeg håper at om du treffer på meg en gang, du vet selv hvem du er, at du ikke lenger er redd jeg skal forandre deg eller ha nytte av deg.

Kanskje kan vi ta en kaffekopp uten høyere hensikt enn at det kanskje kan være hyggelig der og da.