Duket for Stålsett

På mange måter var stemningen i den kirkelige homodebatten satt allerede da Gunnar Stålsett ble utnevnt til biskop i Oslo i 1998. Odd Bondevik hadde sterkest støtte i de kirkelige organer, men regjeringspartiene Sp og Venstre overkjørte KrF og fikk innsatt Stålsett.

Det ble et forsmedelig nederlag for KrF, men kampen om kirkens retning var viktig nok til at Sp og Venstre ville ta kampen. Nå er dette nesten 20 år siden, og presset i homospørsmålet har ikke blitt mindre.

I 2005 skulle en KrF-statsråd på nytt utnevne biskop i Oslo. Også da stod den mest konservative kandidaten sterkest etter den kirkelige avstemningen. Men denne gangen fikk KrF det som de ville, og Ole Christian Kvarme ble utnevnt. Til betydelig misnøye hos mange i hovedstaden.

I januar i år varslet Ole Christian Kvarme at han går av. I september skal Kirkerådet velge ny biskop i hovedstaden. Etter kirkevalget i 2015 har Åpen folkekirke i praksis flertall både i Kirkemøtet og Kirkerådet.

LES OGSÅ: «Unnskyld, men hvor ble det av evangeliet?»

De kunne leve med å utnevne Ivar Braut som biskop i Stavanger, selv om det ble uro på årsmøtet. De vil neppe la sjansen gå fra seg til å utnevne en Oslo-biskop som representerer Åpen folkekirkes profil. Da sier det seg nesten selv at ingen kan fylle den rollen bedre enn Åpen folkekirkes egen tidligere leder Sturla Stålsett.

Tradisjonelt var Oslo biskop også Bispemøtets leder. Denne ordningen falt bort i 1998, det samme året som Gunnar Stålsett ble biskop i Oslo. Fra 2011 er preses-funksjonen skilt ut, og Helga Haugland Byfuglien bekler nå denne rollen uten samtidig å lede et av Den norske kirkes elleve bispedømmer.

Byfuglien har lagt vekt på å opptre samlende, og har trolig opptrådt noe mer varsomt enn hun ellers ville ha gjort når det gjelder debatten om ny vigselsliturgi. Det ligger i sakens natur at den som har preses-funksjonen i større grad må et helhetshensyn.

Også dette styrker Sturla Stålsetts kandidatur. I ham vil Oslo bispedømme få en tung aktør med stor gjennomføringskraft. Han vet at det han står for vil vinne støtte i bispedømmet, og får dermed god anledning til å sette i gang endringsprosesser.

I tillegg er han professor i teologi, ansatt ved Menighetsfakultetet, og vil dermed også ha et sterkt faglig utgangspunkt. Bispemøtet har ikke hatt noen med professorkompetanse siden Olav Skjevesland gikk av i 2012. Det vil i seg være et argument for å velge Stålsett.

Domprost Anne-May Grasaas er antakelig den nest sterkeste kandidaten. Som domprost kjenner hun kirken i hovedstaden godt, og hun vil ikke trenge noen videre innkjøringstid i bispegjerningen.

Med sin bakgrunn fra både Ungdom i Oppdrag og Frikirken kjenner hun også en bredde i norsk kristenhet. Men hun har ikke markert seg som noen aktiv kirkepolitiker. Rollen som Oslo biskop gir så store påvirkningsmuligheter at en bevegelse som Åpen folkekirke nok vil vite å kjenne sin besøkelsestid.

Bymisjonsprest Kari Veiteberg har og blitt trukket frem som en ledende kandidat. Han har markert seg med en teologisk profil som passer Åpen folkekirke godt. Det har også blitt nevnt at Sturla Stålsett er gift med søsteren hennes, uten at dette vil få noen større betydning for selve valget.

De to øvrige kandidatene, Marit Halvorsen Hougsnæs og Kåre Rune Hauge, vil neppe vinne frem. Hougsnæs, direktør i Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter (KA), er blant dem i kirken som har nokså mye makt, men som ikke har hatt noen høy offentlig profil.

For Hauges del er det vanskelig å se annet enn at den tidligere generalsekretæren i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag er med på listen for å sende et signal til kirkens mer konservative kretser om at de ikke er glemt.

Det virker helt usannsynlig at Åpen folkekirke skulle støtte hans kandidatur til å bli biskop i Oslo. Ellers ville det påfølgende årsmøtet i organisasjonen blitt ganske stormfullt.

Gard Sandaker-Nielsen leder både Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd. Til NRK sa han 19. mai, den dagen det ble kjent hvem de fem kandidatene er, at de ønsket seg en biskop som kunne begeistre befolkningen, peke på Kristus og være både samlende og tydelig.

Det er en ambisiøs målsetting for en biskop i Norge anno 2017. Men Åpen folkekirke er en offensiv bevegelse, og de vet at de seiler i samtidens ideologiske og kulturelle medvind.

For dem som ønsker en annen retning for Den norske kirke enn den Åpen folkekirke arbeider for, vil det være viktig å følge med i timen fremover. Med Sturla Stålsett som biskop får hovedstaden en leder som vet hva han vil, og som er godt i stand til å argumentere for seg.

Han vil være mer opptatt av å gjennomføre det han har satt seg fore enn å gjøre alle til lags. Og han representerer en teologisk retning som på viktige områder befinner seg på avstand blant annet fra den lavkirkelige vekkelseskristendommen.

Ikke minst ser vi dette i Stålsetts sterke vektlegging av dåpen som kirkens inngangsport, med en mindre tydelig betoning av behovet for omvendelse og personlig tro.