Dyret som «var, og ikke er, og som skal komme igjen»

Viser til Kåre Thorbjørnsens innlegg «Finn-Arne Lauvås har rett» (publisert på dagen.no 19/3). Thorbjørnsen gjør det innledningsvis klart, at han «tek klar avstand frå preterismen». Men når det gjelder dateringen av Åpenbaringsboken, så mener han at Lauvås har rett, det vil si at boken må være skrevet kort før år 70 e.Kr.

Thorbjørnsen legger innledningsvis i sin argumentasjon stor vekt på omtalen av «dyret» i Åp 17,9 og 17,11 som en som «var, og ikke er». Dermed, mener han, må det siktes til en person, som på det tidspunktet Johannes mottok Åpenbaringen, allerede var død.

Men disse ordene «var, og ikke er» skal nok snarere forstås i lyset av dét som står i Åp 13,3: «Og jeg så et av dyrets hoder likesom såret til døden, men det dødelige såret ble legt. Og all jorden undret seg og fulgte etter dyret», samt i lyset av Åp.13,14b, der det tales om å «gjøre et bilde av det dyret som fikk sverdhogget og ble levende igjen.»

Sett i sammenheng med ordene i Åp 17,8c: « … de skal undre seg når de ser at dyret var, og ikke er, og skal komme igjen», så kan dét at dyret «var, og ikke er» forstås slik, at «de som bor på jorden» (Åp 17,8) skal oppleve, at dyret på grunn av «sverdhogget» det fikk «var, og ikke er», men så plutselig gjenoppstår (jevnfør at Antikrist også betyr «istedenfor» Kristus)!

Et annet vesentlig ledd i Thorbjørnsens argumentasjon er, at de sju hoder på dyret – som i Åp 17,9–10 sies å være et bilde på både «sju fjell» og «sju konger» – viser «at dyret har med Romerriket å gjera»:

Thorbjørnsen hevder således, at det «[b]lant bibelfortolkarar er der stor semje at desse høgdene [‹fjell› i NB2007] er dei sju historisk velkjente høgdene byen Rom var bygd på. Vi kjenner lokalitet og namna på desse høgdene, og Rom vart omtala som ‹Byen på dei sju høgder›. På denne bakgrunn forstår vi at dyret har med Romerriket å gjera».

Han regner så opp de første sju keisere i Romerriket – som hadde keisertittel – etter hverandre, og mener altså at disse svarer til dyrets sju hoder, forstått som konger.

Men hvis denne fortolkningen hadde vært riktig, så måtte det jo til hver av disse sju romerske keisere svare et bestemt fjell av de sju fjellene omkring Roma, siden hodene på dyret jo var et bilde både på «sju fjell» og på «sju konger»!

Noen slik forbindelse mellom de enkelte fjell/høgder omkring Roma og hver enkelt av disse sju romerske keisere lar seg imidlertid neppe påvise, og dermed faller tolkningen på grunn av manglende indre konsistens!

Men dertil kommer at Åpenbaringsboken selvsagt skal tolkes ut fra andre steder i Skriften som omhandler noe av det samme som Åpenbaringsboken, og da først og fremst Danielsboken.

Både i Dan 2 og 7 er det profetert om fire verdensriker, som skal følge etter hverandre: det babylonske, det medisk-persiske, det greske og det romerske verdensrike.

I Dan 7 er det i tillegg tale om et dyr med ti horn, som tolkes som ti konger; og det kan ikke herske tvil om at disse ti horn/konger svarer til de ti horn/konger på dyret i Åp 17,12f.

De to dyrene i Danielsboken og Åpenbaringsboken er altså bilder, som har med den samme åndelige virkeligheten å gjøre. Men dyret i Åpenbaringsboken har en mer omfattende karakter, slik at det i seg har inkorporert blant annet alle de fire dyrene i Dan 7, i form av dyrets sju hoder.

Disse sju hoder må som følge herav forstås som bilder på sju verdensriker («fjell» som rager opp i historien) og på bestemte konger i hvert av disse verdensrikene. Det ene verdensriket – det romerske – besto jo på den tiden da Johannes mottok «Jesu Kristi åpenbaring» på øya Patmos,

De fire verdensrikene som det var profetert om i Dan 2 og 7 har det tilfelles, at de alle har forfulgt Guds utvalgte folk. Man kan derfor anta at dette gjelder for alle de sju verdensrikene som hodene på dyret i Åpenbaringsboken symboliserer.

Siden Johannes får beskjed av en engel om at «De fem [konger] er falt. Den ene [kongen] er nå» (Åp 17,10), så må de to første konger/verdensriker ha vært før det babylonske, det medisk-persiske, det greske og det romerske verdensrike.

Og dette kan stemme med at vi før disse verdensrikene har det egyptiske og det assyriske verdensrike, som begge forfulgte Guds utvalgte folk (jf. 2 Mos 1–14 og 2 Kong 18,13ff/2 Krøn 32,1ff).

Vet vi så hvem de bestemte kongene, det er siktet til, er? Den første er bare omtalt som «farao» i Bibelen. Men uansett, så var det jo tale om en ganske bestemt konge, som nektet å la israelittene forlate Egypt, og som til sist satte etter dem for å slå dem i hjel.

Den sjette kjenner vi, så sant Åpenbaringsboken ble skrevet under den første organiserte kristenforfølgelsen i Romerriket under keiser Domitian. Og de fire konger imellom den første og den sjette må være: assyrerkongen Sankerib, babylonerkongen Nebukadnesar, perserkongen Ahasverus (jf. Ester 3,8f) og den gresk-syriske konge Antiokus IV Epifanes (jfr. Da. 8,9f + 23f + 11,21ff).

Navnet på den sjuende kongen, som ifølge Åp 17,10 bare skulle «bli en kort tid», kjenner vi selvsagt ikke. Personlig er jeg overbevist om at Hitler – som jo bare regjerte i Tyskland i cirka 12 år – var denne sjuende kongen og at hans såkalte «Det tredje rike» var det sjuende verdensrike, siden Hitler jo sto for den verdenshistorisk sett mest omfattende forfølgelse av jødene.

Det kristne håpet er utelukkende knyttet til Jesu gjenkomst