Edin Løvås: retreatbevegelsens far
I skyen av vitner som omgir oss fyltes enda en plass da en av Nordens mest fargerike kristne profiler på 1900-tallet, Edin Løvås, sovnet inn i på et sykehjem i Halden sent på kvelden før allehelgensdag, 1. november.
Han ville ha fylt 94 år den 26. november.
Edin Løvås var pioner og profet, den nordiske retreatbevegelsens far i moderne tid. Han var den første som introduserte begrep som retreat, meditasjon og mystikk i protestantisk kristenhet i Norge og Sverige. Det skjedde allerede på 1950-tallet.
Annonse
«Edin er 20 år før sin tid», sa en professor som leste hans første bøker.
Da Løvås i 1950 utgav boken Kanskje dette er vegen, og to år senere Åndelige øvelser for en Kristus-disippel, der han, inspirert av Ignatuis av Loyola gav veiledning til den såkalte Jesusmeditasjonen, var det ikke mange som forstod hva han ville si. En stor del av opplaget ble liggende i en kjeller.
I 1956 begynte han å bygge retreatsenteret Sandon i Jotunheimens fjellverden. Nå brøt stormen løs. «Norge har fått sitt første protestantiske kloster», skrev avisene.
I Misjonsforbundet, der han hadde sitt åndelige hjem og var virksom som pastor, ble han anklaget for å nærme seg «spiritisme». Og etter et intervju i norsk radio gikk forbundelsedelsen offentlig ut og forklarte at man ikke ville ha noe samrøre med Løvås. Det var begynnelsen på et 15 år langt «eksil», da ingen i norske frikirker spurte etter Edin Løvås.
I løpet av denne perioden brukte han somrene til en intensiv retreatvirksomhet, og tilbrakte de øvrige delene av året i Sverige.
«Jeg kjenner ingen bitterhet over at jeg ble motarbeidet så kraftig», sa han senere i livet når han så tilbake på denne perioden. «Det er jo sant at det vi bygget opp lignet et kloster. Dessuten benyttet vi liturgi, og det var man ikke vant med.»
Med tiden skulle likevel Edin Løvås vinne respekt og tillit i vide kretser innen kristenheten. Han ledet retreater for hele det norske bispekollegiet, og med tiden kom også Misjonsforbundets ledere retreatgård.
Det første foraktede initiativet på 1950-tallet førte til fremveksten av et nettverk av retreatgårder på ulike steder, og kom også til å åpne dørene for retreater i Sverige.
Annonse
Personlig lærte jeg å kjenne Edin Løvås som medlem av avisen Nytt Livs referansegruppe på 1980-tallet, der han også var med. Den tydelige atmosfæren av bønn som omgav ham etterlot dype inntrykk.
Edin Løvås var et menneske med en intens kjærlighet til evangelienes Kristus, og det var denne som søkte nye veier da han tidlig kom i kontakt med Ignatius av Loyolas litteratur. Her ble Edin Løvås inspirert til det som så mange har kommet til å forbinde ham med, og som ble et av hans viktigste bidrag til nordisk kristenhet: Jesusmeditasjonen. En enkel bønnevei der man ved hjelp av en evangelietekst innbyr Jesus i sitt liv.
I dag er den ignatianske spiritualiteten verdsatt og benyttet i vide kretser. Edin Løvås var en veirydder for denne Kristussentrerte bønneformen innen protestantisk kristenhet. «I meditasjonen forener vi oss med Jesus Kristus og går sammen med ham til Gud, vår himmelske Fader», sa han.
En annen av bøkene hans som bidro til å skape klarhet var Maktmennesket i menigheten, skrevet etter at han hadde sett alt for mange eksempler på hvordan misbruk av lederskap kunne ødelegge en forsamling.
Edin Løvås kom også i en tidlig fase – allerede på 1960-tallet – til å besøke Taizé og bli kjent med grunnleggeren, broder Roger. På den tiden hadde ikke mange hørt om det nå verdensberømte franske klosteret, men Edin fikk med seg inspirasjon og impulser fra dette møtet som ble avgjørende for ham. Han kom siden ofte tilbake dit. «I Taizé har den hellige Ånd skapt en merkelig bønneatmosfære som man suges inn i enten man vil det eller ei», sa han.
Som en djerv økumenisk frontfigur viste Edin Løvås hvordan viktige strømmer fra katolsk og ortodoks spiritualitet er mulige å forene med de frikirkelige vekkelsesbevegelsene. Selv holdt han alltid fast ved den inspirasjonen som den karismatiske fornyelsen hadde gitt ham, noe han på en selvsagt måte forente med den ignatianske spiritualiteten. Han beskrev seg selv som «en fisk som svømmer i alle slags vann». Det innebærer ikke en ukritisk holdning overfor ulike fenomener, men han hadde evnen til å forene det gode fra ulike åndelige tradisjoner i kirken.
Edin Løvås kom til å bli et av de høyest aktede navnene i nordisk kristenhet, en kjærkommen taler på konferanser, og med et forfatterskap som har fått stor økumenisk gjennomslagskraft. I dag høster vi fruktene av hans første omstridte initiativ til retreater på 1950-tallet. I en tid der sentrifugalkreftene ubønnhørlig slynger oss mot ytterkantene har retreaten blitt en umistelig form for åndelig fordypning og veiledning, oppsøkt av mennesker i alle kristne tradisjoner.
