Ei barnefortelling for voksne
Jeg har opplevd mange julefeiringer, og ikke minst har jeg opplevd mange hverdager. Stort sett har livet gått greit. Men noen ganger har det vært skummelt, og jeg har tenkt: hvordan skal dette gå?
Jeg tror det måtte være i 1947. Det var, i alle fall, kort tid etter krigen. Og det var like før jul. Elektriske juletrelys var begynt å komme på moten. De glitra og skinte innfor vinduskrokene til folk her og der og det såg så koselig ut inne i stua bak lysa. Det ga en fornemmelse av god og fredelig julestemning. Hjemme hos oss i Kirkegata 53 på Aspøya i Ålesund var det fortsatt de gammeldagse kjærtelysa som rådde. En skikkelig brannbombe på de ekte trea, det eneste som fantes av juletre den gangen.
Far min var bryggearbeider. Han hadde likevel fire tusenlapper nedlåst i skrinet sitt. Og fire tusen kroner, det var vanvittig mye den gang. I alle fall for en bryggearbeider. Så jeg mente at han hadde råd til elektriske juletrelys. En dag sa jeg til han pappa: «Pappa, kan ikkje vi også få oss elektriske juletrelys, slik som Hansen, Larsen og Ramsvik har? Det ser så fint ut når lysa skinner i vinduet hele tiden. Og så behøver vi ikke å blåse de ut når vi går ut av stua. «E du galen, gut? Tror du e e millionær?» – svarte far min, og fortsatte – «Vet du ka slike ting koster? 12 kroner og 29 øre for et sett på tolv lys!» Jeg prøvde å forhandle litt med pappa og minte han på at han hadde tross alt fire tusenlapper i skrinet. Men det ble kort prosess, for han pappa sa bare at de pengene måtte vi ha «i påkommende tilfelle». Dermed ble altså ønsket mitt avslått etter en meget kort saksbehandling. Altså: Ingen elektriske juletrelys i år heller. Punktum!
LES: Kraften i Jesu føderom
