Eksistensiell krig – både for Ukraina og Israel

For noen dager siden dreide NRKs Debatten seg om Ukraina. Mange av debattantene framholdt at kampen var eksistensiell for Ukraina, det dreide seg om deres overlevelse som selvstendig stat.

Da Russland invaderte Ukraina for to år siden, ja, egentlig også da Krim ble annektert i 2014, har intensjonen vært å utslette Ukraina som stat og innlemme territoriet i Russland.

Men selv om debattantene støttet Ukrainas selvstendighet, tok mange av dem til orde for en kompromissfred, Ukraina måtte være villige til å gi fra seg deler av landområdet sitt, Krim og Donbass.

Dette var ikke mindre enn sjokkerende! Her står en del norske «eksperter» og gir bort deler av et annet land! De forteller hva en annen stat må gjøre og ikke gjøre for å få slutt på en krig som er blitt påført dem.

Tankene går tilbake til München-avtalen i 1938 – «fred i vår tid». Den gangen gikk det et snaut år før storkrigen kom. Hvor lenge vil det gå nå, dersom man gir etter for Russlands aggresjon?

Men tankene går også i en annen retning. Helt fra sin gjenopprettelse som selvstendig stat har Israel måttet kjempe en eksistensiell kamp. Fienden har hatt som sin uttrykkelige målsetting å utslette staten; faktisk ikke bare staten, men også folket.

I over 75 år har denne krigen vart, med varierende intensitet, men kontinuerlig. Det har kommet tusenvis av angrep, titusenvis av raketter og utallige selvmords- og andre terroraksjoner. Ofte har Israel gitt et begrenset svar; de ansvarlige har blitt anholdt eller drept. Men som nå har det flere ganger blitt en fullskala krig.

Så lenge Israel har vært på vikende front, har verdenssamfunnet vært taust. Det tok lang tid før noen reagerte under Jom Kippur-krigen i 1973 – ikke før Israel kom på offensiven. DA kom kravet om stans i kamphandlingene.

Nå kreves det stans i kampene, med begrunnelsen at sivilbefolkningen i Gaza lider. Det er sant at de lider, men de lider som følge av en krig som er startet av deres egne ledere.

Og disse lederne har ikke brukt én dollar av alle milliardene i bistand til å bygge beskyttelse for sine borgere, tvert imot har de bygget sin terrorinfrastruktur i og under sivile områder, for å maksimere sivile tap og få verdens sympati. Fruktene ser vi.

I Gaza sies det at 1.2 millioner mennesker er på flukt. Det hevdes at over 30 000 er drept, men dette tallet er ikke troverdig, for det stammer fra Hamas. Dessuten skilles det ikke mellom reelle sivile og Hamas-terrorister.

I Sudan er 9 millioner mennesker på flukt. Under minst like forferdelige forhold som i Gaza. Men verdenssamfunnet er stort sett tause, bortsett fra noen mindre reportasjer i senere tid.

I Myanmar utkjempes det en borgerkrig – eller rettere sagt mange. Men hvem bryr seg? I alle fall ikke norske medier eller aksjonister.

Hvorfor er ikke Sudan og Myanmar interessante for norske medier eller aksjonister? Ganske enkelt fordi Israel ikke kan fordømmes for det som skjer i disse landene. Men når Israel kjemper for sin eksistens, da sitter fordømmelsene løst.

Og selvsagt må Israel presses til å gi palestinaaraberne landområder, er det rådende mantra. Det er lett å sitte her på trygg avstand og kreve noe slikt fra en annen stat og et annet folk.

Men like lite som det ble fred som følge av München-avtalen, kommer det til å bli fred i Midtøsten, nærmest uansett hvor mye land Israel sier seg villig til å avstå. For de arabiske landene, pluss og i særdeleshet Iran, kan ikke – med bakgrunn i islam – akseptere en jødisk stat på en eneste kvadratmeter av Midtøsten, for det er en hån mot Allah.

Arafat, som var proxy for de muslimske statenes kamp mot Israel, «løy alltid», for å bruke Terje Rød Larsens ord. Arafat snakket til Vesten om fred, men til sine egne om krig. I dag er det Hamas og Hisb'allah som er de fremste proxy'ene, men målsettingen er den samme: Israel og jødene skal tilintetgjøres.

Israel samtykker – vil endre teksten i Eurovision-bidrag