Ekstra leit at fordommene og diskrimineringen fortsetter inn i kirken

Takk til Andreas Haugland Ausland for et tankevekkende innlegg i Dagen 31. oktober. I innlegget beskriver han noe av den lidelse og diskriminering mennesker med funksjonsnedsettelser har måttet gjennomgå opp igjennom historien. Til og med den godeste Martin Luther bidro sterkt til dette.

Selv om vi i dag har gått et stykke vei når det gjelder funksjonshemmedes rettigheter, finnes det nok fortsatt flust med fordommer og stengsler i samfunnet vårt, som i større eller mindre grad vanskeliggjør hverdagen for folk med funksjonsvansker.

Riktig nok har man krav på tilpassede hjelpemidler. Bolig kan også tilrettelegges, slik at hindringer i dagliglivets aktiviteter kan reduseres til et minimum.

Dermed kan en person i rullestol komme seg relativt greit rundt omkring i hverdagen. Likevel opplever svært mange ungdommer som benytter seg av rullestol, og som har lyst på utdannelse og jobb, å nærmest bli tryglet om å akseptere uføretrygd.

Som ergoterapeut vet jeg ikke hvor mange møter jeg har sittet i, hvor unge mennesker i rullestol blir lokket inn i «ung ufør», selv om både kreftene og lysten til å jobbe er til stede.

Blir rullestolen sett på som et problem, istedenfor et hjelpemiddel og en problemløser?

Ekstra leit er det å lese om at disse fordommene og diskrimineringen også fortsetter inn i kirken. Ja, det stemmer jo at Jesus ga blinde synet igjen, og han helbredet også lamme, så de kunne gå på beina sine igjen. Men Jesus spurte alltid den han hadde foran seg: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Abid Raja var akkurat like mye verdt som alle andre nyfødte babyer. Selv om han led av analatresi. Og selv om misdannelsen han ble født med etter hvert kunne korrigeres ved hjelp av dyktige kirurger, betyr jo ikke det at han ikke ble respektert av legene.

Om et menneske blir friskt på mirakuløst vis gjennom forbønn, eller gjennom kirurgi og legehjelp, så forstår jeg ikke at det skulle ha noe å si. Å dømme noen eller skape utilbørlig press, er forkastelig, uansett hvor det kommer ifra. Det er jeg også enig med Ausland i. Og er det noe Jesus var opptatt av, var det nettopp å ikke dømme!

Da datteren min var fem uker gammel, ble hun fryktelig syk, med blodforgiftning og hjernehinnebetennelse. Legene kom løpende til, da de fikk se henne idet vi ankom sykehuset.

Etter en stund på intensivavdelingen, kom barnelegen ut til oss foreldre, og sa at de dessverre ikke trodde de kunne redde henne. Han sa rett og slett at vi måtte forberede oss på å miste henne.

I ren panikk ringte jeg til venner jeg visste ba. Og flere kom sammen og ba for den lille jenta mi, i flere timer ut over natten, enda jeg ringte dem så sent som klokken 23.00 om kvelden.

Gjennom natten lå hun på intensivavdelingen med en sykepleier på hver side (i tilfelle de måtte foreta en rask blodoverføring, slik jeg forsto det). Barnelegen gikk urolig fram og tilbake. Hver gang jeg spurte om han så noen bedring, bare ristet han på hodet.

En av Norges fremste teologer fikk snåsaevner: – Helbredelse er ikke overnaturlig

Likevel, etter noen timer, kjente jeg på en forunderlig fred. En slags visshet om at dette kom til å gå bra. Omtrent på samme tid avsluttet vennene sitt bønnemøte.

De kjente på den samme freden. Og enda et par timer senere sier barnelegen: «Nå kan hun flyttes ned på barneavdelingen». Da var det verste over.

Fortsatt ventet tre ukers sykehusopphold med intravenøs antibiotikabehandling, og mye tester og sykehusbesøk i etterkant. Sjansene var nemlig store for både hjerneskade og hørselstap etter en slik massiv påkjenning. Men ingenting av dette slo til. Hun var rett og slett helt frisk!

Jeg tror det var Gud som gjorde henne frisk, men jeg kan aldri få vite sikkert i hvor stor grad legevitenskapen spilte inn. I etterkant takket jeg både Gud og legene. Men om hun hadde fått skade på hjernen, eller redusert hørsel, ville hun ikke være mindre verdt av den grunn!

Jeg er takknemlig for at vi bor i et land hvor vi faktisk har mulighet til å leve aktive og meningsfulle liv på tross av funksjonsnedsettelser. Jeg er også takknemlig for dyktige leger, som kan hjelpe barn og voksne med sykdom og helseutfordringer.

Bekrefter helbredelser evangeliets sannhet?

Men aller mest takknemlig er jeg til min himmelske Far, som inviterer meg til å komme til ham med absolutt alt som plager meg og bekymrer meg. Og jeg har erfart mer enn en gang at han kan gripe inn på uforklarlig og mirakuløst vis.

Men han spør alltid: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»