Ekstrem eksponering

Det har stormet rundt VGTVs «dokumentarserie» i fem episoder som ble avsluttet rett før påske. I «dokumentaren» som er kalt Frelst er Rut Helen Gjævert hovedperson, og det er hennes tanker om sin misjonsgjerning i Jesus Revolution for tolv år siden som omtales.

Rut Helen Gjævert valgte å gå offentlig ut i landets største avis med sin misjonshistorie kombinert med sterke anklager mot både Jesus Revolution og dens grunnlegger.

For meg ser «dokumentaren» hennes ut som den triste historien til en radikal ungdom som drev seg selv så hardt at hun møtte veggen. Avstanden mellom hennes indre verden og den ytre realitet ble for stor, og hun ble utbrent. Det er ikke uvanlig at utbrenthet resulterer i at man stiller spørsmålstegn ved alt i livet – inkludert troen.

På dette punkt har hun min fulle empati – og jeg skulle gjerne høre mer fra henne hvordan dette hendelsesforløpet konkret fikk utvikle seg. Om hun noen gang gav uttrykk for behov for mer hvile til andre ledere. Hva som drev henne, og hva konkret hun mener burde vært gjort annerledes. Og jeg ville forsøke å ta lærdom av samtalen, samt gjøre det som står i min makt for å lege de sår som hennes kollaps påførte henne.

Men når hennes historie blir en integrert del av et VG-korstog som karikerer det jeg kjenner som en forbilledlig misjonsorganisasjon med ekstreme ord som fundamentalistisk, maktmisbruk og religiøse overgrep, da strever jeg med å beholde min lyttende holdning. Jeg kjenner ikke igjen beskrivelsen hennes av det landskapet jeg har vandret i.

Seriens hovedperson Rut Helen Gjævert er samtidig ansatt i VGTV, og er i tillegg produsent for serien, samt medforfatter til «dokumentarens» manuskript. Dette svekker hennes troverdighet for meg, og får meg dessverre til å mistenke at dette er et slags forsøk på å renvaske sin digitale CV for sin tidligere overivrige misjonsinnsats fordi dette ikke passer karrieren hennes i VG. Jeg håper at jeg tar feil. At det er VG som «bruker» henne.

I serien oppleves hun nemlig både troverdig og samtidig utspekulert ved sin måte å plassere Jesus Revolution og Stephan Christiansen i ekstreme kategorier hvor de på ingen måte hører hjemme. I hennes forsøk på offentlig skittentøyvask har mye rent tøy blitt kastet i maskinen. Og på sosiale medier blir det mer skittkasting enn vasking.

Har man noe å anklage et medmenneske for, så ta det opp direkte med vedkommende. Vil man debattere teologi og meninger, så står man friere til å velge arena.

Stephan Christiansen har vært min nære venn de siste 25 årene, og en kollega i 17 år. Han ble naturlig nok mye omtalt i debatten som fulgte filmserien. I debatten så jeg en utbredt begrepsforvirring når det gjelder ordene manipulasjon/maktmisbruk og det å ha sterke meninger.

Jeg kjenner Stephan som en tydelig, sterk og god leder. Men aldri har jeg opplevd at han har bedrevet åndelig manipulasjon. Vi har hatt flere tautrekkinger opp gjennom årene, men aldri har han kortsluttet en diskusjon med «så sier Herren» eller lignende. Manipulasjon er å tvinge igjennom sin mening ved å lokke og lure eller fordreie sannheten.

Stephan og Jesus Revolution har gjort det motsatte – de har vært nesten overtydelige i sin kommunikasjon om hva arbeidet er, hva det krever og hvor de er på vei. Det er nemlig stor forskjell på manipulasjon og det å være flink til å ordlegge seg. Er man uenig med Stephan kan man selvsagt forsøke å overbevise ham eller finne et kompromiss. Samtaler om veivalg og meninger har jeg vært med på trolig hundrevis av ganger med ham. Men all skittkastingen i det siste har gjort meg vondt å lese.

VG-filmene fremstiller pionérmisjon nærmest som et overgrep mot unge mennesker, og dokumentaren blir dermed et slags krav om en uforbeholden unnskyldning for misjon generelt. Men hvem kan si unnskyld for misjonsiver og evangeliseringstrang? Vi kristne må vel heller be om tilgivelse for misjonsmangel og evangeliseringsunnlatelse?

For denne filmserien er mer enn bare et forsøk på å plassere Jesus Revolution i kategorien av «farlige ungdomsbevegelser». Den er et symptom på utviklingen mot at kristne dyder som tro, overgivelse, bønn, forkynnelse og misjon blir kategorisert som utslag av ekstremisme. Troende kristne – og kristne misjonærer især – blir dermed ekstreme mennesker.

En nylig undersøkelse utført av barna.org i USA fra februar 2016 viser dette med urovekkende tydelighet:

83 prosent av amerikanske skeptikere (ateister og agnostikere) mente det var ekstremt å forsøke og konvertere et annet menneske til sin tro. Altså at all misjon og alle typer evangelisering var utslag av ekstremisme. Til sammenligning mente kun 10 prosent av evangelikale amerikanere at dette var noe ekstremt.

Denne polariseringen ser vi også økende tendenser til i Norge. Det lover ikke så godt for trosfriheten og misjonsfriheten.