Ekte diskriminering

Frisøren Merete Hodne ble nylig dømt for å ha nektet å klippe en hijabkledd kvinne – og har anket dommen. Noen heier på frisøren og mener at staten ikke bør blande seg bort i hvilke kunder en frisørsalong eller et bakeri aksepterer.

Enkelte trekker inn en dom for noen år siden i USA der et bakeri måtte betale en stor erstatning fordi de ikke ville bake bryllupskake for et homofilt par. Og hva med et kristent ektepar som sier nei til å leie ut huset sitt til samboere – homofile eller heterofile?

Jeg tror det er viktig å begynne med følgende: Det er ikke alltid opplagt hva som er diskriminering og hva som ikke er det. Iblant virker det som om vi må prioritere en gruppe (for eksempel kristne bakere) foran en annen gruppe (for eksempel homofile par). Det er ikke alltid enkelt å vite hvilken gruppe som mest trenger beskyttelse og hvilken som utsettes for urett eller diskriminering. Like fullt er det viktig å sortere litt i argumentene.

Selv synes jeg det er problematisk å tenke at løsningen er å satse på en absolutt og kompromissløs liberalisme og mene at staten bør ligge langt unna enkeltpersoners avtalefrihet. Slik kunder kan velge og vrake mellom ulike varer og tjenester, bør selgere stå fritt til å avvise enhver kunde.

Men å gjøre avtalefriheten helt ubegrenset er rett og slett ubehagelig. For da vil det også være tillatt å sette opp skilt i restauranter eller frisørsalonger av typen «Bare for hvite», «Jøder uvelkomne», «Ingen adgang for homofile».

De fleste ønsker nok ikke at staten toer sine hender i møte med åpenbar diskriminering. Carl I. Hagen har forsvart Merete Hodne og hevdet at kvinnen som ble avvist kunne oppsøkt en annen frisør. Men en slik løsning vil iblant fremstå svært tungvint og urettferdig. Hva hvis alle frisører i en liten småby begynner å avvise mennesker med hijab eller kalott?

På denne bakgrunn tenker jeg også at et bakeri eller en restaurant ikke bør takke nei til kunder fordi disse er homofile eller jøder eller muslimer. Men står vi ikke overfor noe ganske annet hvis et bakeri takker nei til å lage en bryllupskake for et homofilt par?

Da avvises jo ikke mennesker ut fra legning eller tro, men fordi selve tjenesten som bestilles (i dette tilfelle en kjønnsnøytral bryllupskake) oppleves som problematisk. Det blir omtrent som at en restaurant ikke bør kunne tvinges til å servere svinekjøtt eller alkohol. Etter min mening er det også helt greit at en frisørsalong nekter å be mannlige kunder om å gå ut fordi en kunde ikke ønsker å ta av hijaben foran menn.

I rettssaken vektla Merete Hodne at hun ser hijab som noe annet – eller noe mer – enn et symbol på islam. Hun mener å stå overfor «et ekstremt politisk symbol» som representerer en totalitær ideologi. Kanskje er det ut fra denne logikken at Frp-politiker Peter N. Myhre spør om dommen betyr at «at uansett hvordan du kler deg eller fremstår, så skal du kunne forlange full service over alt». Konkret henviser han til en person som dukker opp i naziuniform.

Men argumentasjonen til Myhre holder ikke helt. Først fordi det faktisk er ulovlig å fremme rasistiske (og dermed nazistiske) ytringer. Å ikle seg en naziuniform vil antagelig være i strid med norsk lov. For øvrig er det antagelig enklere å avvise en kunde med henvisning til hva vedkommende står for enn med henvisning til religion, etnisitet og seksuell legning.

Nå er det åpenbart slik at hijab som symbol kan tolkes ulikt. Noen viser til kvinneundertrykking. Noen kobler hijaben til islamistiske idealer. Merete Hodne mener altså at hijaben symboliserer islamisme. Kan hun ha rett i det?

Symboler er ofte tvetydige. Kanskje står hakekorset i en særstilling fordi det eksklusivt knyttes til nazisme. Med mange symboler er det annerledes. I dagens Norge er det for eksempel umulig å vite om den som bruker kors vil signalisere kristen tro eller bare synes det er «fint». Antagelig var det derfor det ble ekstra mye bråk da NRK nektet en nyhetsoppleser å bruke et lite kors.

Mitt inntrykk er at kvinner som bruker hijab er forskjellige. Noen føler seg nok presset eller tvunget til å bruke klesplagget, og det er dypt problematisk. Så er det nok en del i hijab som står for en ganske konservativ islam. Noen har helt sikkert islamistiske idealer, men også et slikt uttrykk kan omfatte ganske ulike overbevisninger.

Uansett er det grunn til å tro at hijaben for noen først og fremst er en måte å vise sin muslimske identitet og ståsted. Derfor blir det problematisk å fastslå at alle de som bruker hijab skal betraktes som farlige islamister eller har blitt tvunget til å skjule håret sitt.