Debatt
Ekteskap, skilsmisse og gjengifte: Hvor har det sviktet?
Publisert
Sist oppdatert
Jeg er takknemlig for alle kommentarer til min artikkel – som i utgangspunktet var en prekenveiledning til Markus 10,2–9 – om ekteskap, skilsmisse og gjengifte. I tillegg til svært mange kommentarer og en artikkel i Dagen, har jeg fått noen personlige henvendelser. Og igjen: Jeg er takknemlig for alle. De hjelper meg til å tenke enda grundigere gjennom saken og å kommunisere på en bedre måte. Men jeg må like fullt si at ingen av kommentarene har forandret noe på forståelsen av hva Guds ord sier.
Det henger vel sammen med at jeg leste mange bøker og artikler og hadde grundige samtaler og bibelstudium sammen med andre før boken «De to skal være ett» ble skrevet i 2003.
Annonse
En liten kommentar til at det jeg skrev, var hjerteløst og lovisk: Mange homofile som lengter etter seksuelt samliv og ekteskap, vil vel også oppleve bibelsk veiledning som «hjerteløs og lovisk».
Når det også kommenteres at jeg har brukt så mange bibelord (pluss refererer til oldkirkens syn), så er det mer enn merkelig. Hvor skulle jeg ellers finne kristen veiledning? Kan vi være teologisk konservative unntatt akkurat de områdene som kjennes utfordrende?
Samtidig: Jeg erkjenner at jeg kan bli bedre som sjelesørger. Dette er et sårt og utfordrende tema for mange. Men det sjelsørgeriske må oppta flere enn meg. Noe av det mest utfordrende er tausheten fra mange av dem som er menighetenes hyrder og lærere.
Jeg nevner noen eksempler:
En svært avholdt prest besøkte en av menighetens kvinner og hennes samboer. Presten var et hjertevarmt menneske som samtidig hadde tydelig tale, både fra prekestolen og hvor han ellers var. Kvinnens ektemann hadde vært pilot på et jagerfly som ble skutt ned over Sovjetunionen under andre verdenskrig. Hun visste ikke om han var i live og satt i fangeleir eller om han var død.
Mange år senere ble en fin mann glad i henne og hun i ham. Men hun ville ikke gifte seg på nytt, for hun hadde lovet troskap mot sin første mann inntil døden. Da presten besøkte dem, var han tydelig i sitt sjelesørgeriske budskap: «De to kunne ikke leve sammen som samboere. Og så lenge hun ikke fikk bekreftelse på at hennes mann var død, kunne hun ikke etter Guds ord gifte seg med en annen.»
«God eller elendig sjelesorg?» vil mange spørre.
Jeg er sikker på at det finnes skarpere teologer og bedre sjelesørgere enn meg som burde si noe.
I en menighet jeg var med i, var prekenteksten nettopp Jesu ord om ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Teksten avsluttes med disiplenes forskrekkelse over Jesu ord. Lesingen av teksten ble avsluttet med «Dette er Herrens ord» og «Ditt ord er hellig, hellige oss i sannheten». Prestens preken var ikke annet enn tåketale. Det tydelige Herrens ord ble utydelig.
Annonse
Da jeg etter gudstjenesten spurte hvorfor han ikke talte i samsvar med Jesu ord, svarte han: «Så du de to som satt bak i kirken? Begge er skilt og planlegger å gifte seg med hverandre. Jeg ville ikke støte dem.»
God eller elendig sjelesorg? Og for hvem – dette paret eller for en hel menighet som ikke forsto hva presten forkynte og lærte?
Senere biskop Alex Johnson fortalte i et radioprogram om hvorfor han ikke viet fraskilte: En dag kom en ung mann til ham og ville melde seg ut av kirken. «Hvorfor?» ville den unge presten Alex vite. Den unge mannen svarte: «På lørdag viet du min far til en kvinne. Hjemme satt mor og gråt, og på galleriet satt vi barna og gråt. Vi kan ikke akseptere at kirken velsigner noe som har skapt så mye sorg hos oss.»
Hvem hadde hatt bruk for prestens sjelesorg?
Jeg ble fortalt om en manns-bibelgruppe der halvparten av mennene var skilt. Én etter én. Hvor hadde det sviktet? Hvilken bibelveiledning hadde de fått i menigheten, og hvilen veiledning får de for livet videre?
Hvor svikter det? Hvorfor svikter det? Jeg undrer meg litt over at det i hovedsak er mennesker det har gått i stykker for, som sliter med sorg og sår, som forteller at de må kjempe for å finne veien videre, som kommenterer i debattspalten. Men hvor er menighetenes teologer, hyrder og lærere? Hvorfor er det så taust? Hvorfor var det bare lille meg som svarte på utfordringen om å få høre en «konservativ stemme»?
Det er trist å tenke på at i mange menigheter er det lite eller ingen forkynnelse og undervisning om denne saken som berører så mange. Jeg er sikker på at det finnes skarpere teologer og bedre sjelesørgere enn meg som burde si noe. Og så er jeg inderlig klar over at konteksten for forkynnelse, undervisning og privat sjelesorg er forskjellig.
Jeg vet ikke om at jeg i private samtaler har fordømt en eneste en som har opplevd nederlag eller tatt et valg jeg ikke er enig i. Jeg ønsker å ha Jesus som forbilde også her. Han som ga klar og tydelig disippelundervisning – så tydelig at de ble forskrekket, sa også: «Heller ikke jeg fordømmer deg!»
Annonse
Så er min bønn at ekteskap blir bevart inntil døden skiller, at menighetene tar undervisning på alvor, og at sjelesorgen er både tydelig og full av Guds kjærlighet og nåde.
