Debatt
Ekteskapet er ikke for alle
I motsetning til hva mange synes å tro, uttrykker ikke det tradisjonelle ekteskapssynet noe spesifikt syn om skeive mennesker eller på homofilt samliv.
Diskusjonen om NLAs verdidokument går i flere medier, og det er særlig oppmerksomhet om formuleringen om ekteskapet: «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken.»
Det stilles blant annet spørsmål om vilkår for akademisk frihet og lærerprofesjonens etikk, og om forholdet til lover og retningslinjer for utdanningssektoren.
Det kunne være nyttig for samtalen med en presisering av hva ekteskap er. Ekteskapsloven innledes med en rekke paragrafer som stiller flere betingelser for at et par skal kunne inngå lovlig ekteskap.
Vi har et mangfold av familieformer, bofellesskap og måter å organisere livet på. En betydelig andel av befolkningen finner ikke en partner å leve i parforhold med. Mange ender av ulike grunner opp i en annen familieform eller som enslig, med eller uten barn.
Gjennom ekteskapsloven velger staten likevel å gi én bestemt familieform en særegen status framfor andre.
Polygame forhold får heller ikke tilgang til ekteskap. Dette følges videre opp i barnelovgivningen der bare to foreldre kan ha juridisk foreldreskap, selv om mange barn har flere sosiale foreldre.
Åpningen for likekjønnede par i 2009 endrer ikke det faktum at ekteskapsloven prioriterer en samlivsform foran andre. Det er altså en misforståelse at et ekteskapssyn forbeholdt mann og kvinne er ekskluderende, mens ekteskap som inkluderer likekjønnede er inkluderende.
I motsetning til hva mange synes å tro, uttrykker altså ikke det tradisjonelle ekteskapssynet, som verdidokumentet formidler, noe spesifikt syn om skeive mennesker eller på homofilt samliv.
Uansett hvordan vi avgrenser ekteskapet, ligger det i ekteskapets natur at enkelte samlivs- og familieformer gis en særlig status.
Nå har de kritiske spørsmålene også til dels handlet om praktisering av verdidokumentet. Det er likevel satt et særlig fokus på formuleringen om ekteskapet. Det er derfor grunn til å undres over at instanser som bærer navn som Læreprofesjonens etiske råd og Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora, går svært høyt på banen uten tilsynelatende å ha forstått hva ekteskapet er.
Det reiser spørsmål ved deres troverdighet at de ikke synes å være i stand til å reflektere over slike enkle faktiske forhold.