Elefanten i rommet

Ikke et vondt ord om elefanten, men den kan fort fylle et lite rom. Tanken er at hvis ingen snakker om den eller later som den ikke er der, tar den bare mer og mer plass, og den forsvinner ikke av seg selv. Slik er det også med fenomenet overbefolkning – mennesker tar mer og mer plass og ‘ingen’ snakker om det.

Folketallet i verden øker årlig med 80 millioner. I 2022 er vi nå 8 milliarder mennesker (FN). Befolkningen øker med cirka 220.000 mennesker per døgn. Hver uke kommer det altså 1,6 millioner nye mennesker, nye forbrukere, til jorden, nye misbrukere av jordens ressurser. Det er 10.000 nye mennesker hver time. Svimlende tall.

Veksten er størst i Afrika. FN anslår at folketallet i Afrika vil dobles de neste 40 årene, fra 1,34 milliarder i 2020 til 2,7 milliarder i 2050-årene. I Afrika sør for Sahara får nå hver kvinne i gjennomsnitt 5,7 barn.

Dette skyldes ikke bare at vi yngler som kaniner, men også at vi ikke lenger dør som fluer, vi blir eldre og spedbarnsdødeligheten har gått ned. Kurt Oddekalv (2018), tidligere leder for Miljøvernforbundet, hevdet at vår formidable evne til å overleve og reprodusere oss selv, i tillegg til at vi forbruker mer og mer av ressursene på en klode som skal huse flere enn bare oss mennesker, er verdens største miljøproblem.

Jorden er utsatt for stort tap av natur, biologisk mangfold og store klimaendringer. Harald Kryvi, zoolog (2018) mener at overbefolkning er problemet ingen vil snakke om fordi det blant annet rører ved kultur og religiøse praksiser.

Hva er planen? Eget hus, jobb, transport, fine ferier, nok mat og rent vann til alle? Utrydde fattigdom? Tror vi at velstandsveksten aldri vil ta slutt? Å jo da, det vil den.

Befolkningsøkningen er en katastrofe for naturen. Regnskog brennes og dyrkes opp, våtmarker dreneres for oppdyrking, elvevann omfordeles og grunnvann pumpes opp fra store dyp, noe som gir tørke. Overfiske og annen rovdrift på naturen skjer med full velsignelse fra myndighetene. Vi bygger ned matjord.

Sprøytemidler og kunstgjødsel er en direkte trussel mot jordsmonnet, grunnvannet og det biologiske mangfoldet. Vi fortrenger dyr og planter fra deres leve- og vekstområder. Infrastruktur som veier tar stadig større deler av deres leveområder eller deler dem opp. Våtmarkene minker, dette rammer blant annet trekkfugler og reduserer beskyttelse mot flomskader og ras. Rovdyrene må dø for at vi skal ta i bruk deres områder.

Konflikter mellom dyr og mennesker øker etter hvert som vi trenger oss inn på deres habitater. Det er vi som står på deres trapp, ikke omvendt. Insekter, fugler, krypdyr og små pattedyr blir også rammet av dette, og planter, sopparter og trær. En irreversibel sjette masseutryddelse er i gang.

Alt som gagner menneskene her og nå trumfer naturens behov, vi gir det en moralsk begrunnelse, vi setter oss selv øverst, i antropocen. Vi fråtser i jordens matfat, koste hva det koste vil for naturen. Vi mennesker forlanger å få så mange barn vi ønsker og at naturen må vær så god tilpasse seg alle krav dette fører til. Det er vår rett fordi vi er mennesker, et antroposentrisk syn. Nesten ingen vil diskutere denne situasjonen. Men vi kan ikke overleve som art uten natur.

Klimaendringer og naturkrisen er symptomer, det er overbefolkningen som er problemet. Nå ødelegger vi naturen i et tempo verden aldri har sett før. Det fins ingen miljøproblemer som ikke har sammenheng med overbefolkning.

David Attenborough har sagt at «The human populasjon can no longer be allowed to grow in the same old uncontrolled Way. If we do not take charge of our populasjon size, then nature will do it for us and it is the poor people of the world who will suffer most.»

(På norsk: Den menneskelige befolkningen kan ikke lenger tillates å vokse på den samme gamle ukontrollerte måten. Hvis vi ikke tar ansvar for populasjonsstørrelsen vår, vil naturen gjøre det for oss, og det er verdens fattige mennesker som vil lide mest.)

Hvis alle i verden forbrukte som vi gjør i Norge, ville vi trenge 2,69 jordkloder per år. I Norge nådde vi «earth overshoot day» (overforbruksdagen) 12.04.2022. Da hadde vi brukt opp vår andel av jordens ressurser for i år. Resten av året bør vi leve av luftsuppe og venteboller. Vi har hatt flere tiår med velstandsvekst; eksotiske utenlandsreiser og kjøpebonanza.

Er vi villige til å fire på kravene? Neppe. Her er det vel bånn gass helt til vi møter veggen. Det blir en langsom og pinefull død for kommende generasjoner på en død planet.

Naturens egne metoder mot overpopulerte arter er hungersnød og sykdommer. Naturen har bydd på ebola, sars og covid, men ingenting desimerer oss så kraftig som nødvendig. Vi finner opp vaksiner og medisiner og står han av. Vi er vanskelige å ta knekken på.

Oddekalvs kur er at hvert land må finne ut hvor mange mennesker landet kan fø med cirka 10–20 prosent matimport. Klimaendringer med avlingsskader som følge av sårbare monokulturavlinger fører til matmangel. Dette kan skje innen en tiårsperiode, spådde Oddekalv i 2018.

Vi er vel der allerede nå i 2022 her og der på jorden? Brakk jord må dyrkes opp, matvareprisene må opp fra 11 prosent av vår lønn til cirka 25 prosent, og mest mulig økologisk dyrking som gjør jorda bærekraftig i generasjoner, var framtidskuren, ifølge Oddekalv.

Global bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse er ikke mulig med ubegrenset befolkningsvekst og forbruksbasert økonomisk vekst. En miljømessig bærekraftig befolkning må sikres ved hjelp av tiltak fra politikere. Vår egen tidligere statsminister Erna Solberg oppmuntret oss til å få flere barn. Det var svært korttenkt å motivere nordmenn til å produsere gigantiske forbrukere av både fornybare og ikke fornybare ressurser når mennesker virkelig er noe vi har mer enn nok av her på jorden. Verdens politikere må føre en tydelig ett- til tobarnspolitikk.

Høye fødselstall handler om biologi – reformeringsbehov, økonomi – sikre alderdommen, kultur – status å få mange barn, og religion – tabu mot familieplanlegging, prevensjon og abort.

Det biologisk funderte reformeringsbehovet kan la seg regulere gjennom holdningsarbeid og folkeopplysning og lettere tilgang til adopsjon av allerede fødte barn.

Det økonomiske motivet for å få barn kan reguleres gjennom velferdsgoder. Barnetrygd og kontantstøtte bør fjernes eller begrenses til ett barn per familie. Når levestandarden økes, synker fødselstallene. I vestlige land ligger fødselstallene relativt lavt, fra 1,5–2,2. For eksempel har andregenerasjons pakistanere i Norge like lave fødselstall som resten av befolkningen, mens førstegenerasjon har langt høyere antall i sine barnekull.

Kultur ligger dypt nedfelt i oss, men vi ser av eksempelet med norskpakistanere at vi er påvirkelige overfor den kulturelle konteksten vi befinner oss i. Her vil også holdningsendringer oppnås gjennom kunnskapsformidling, økte rettigheter for kvinner, og ved å få kvinner ut i arbeidslivet.

Religiøse tabuer, lover mot og negative holdninger til abort og prevensjon er kvinneundertrykkende. Slike holdninger må også endres med kunnskap og holdningsarbeid. Tilgangen til prevensjon må fasiliteres og være billig eller gratis.

Politikerne må ha fokus på sammenhengene mellom overbefolkning, natur- og klimakrisen. Hvis ikke politikerne våre tar raskt grep om dette, adresserer temaet og lager en tydelig handlingsplan for alle verdens land, er katastrofen nært forestående.

Jeg ser for meg filmen Blade Runner fra 90-tallet, en dystopisk film om en ørken- og savannepreget jordklode, preget av tørke, mat- og vannmangel og hvor all natur og alle klodens ressurser er oppbrukt og ødelagt. Science fiction-dystopien er i ferd med å bli en realitet.

Ting blir ikke borte selv om vi ikke snakker om det. Elefanten vokser og fyller hele rommet. Katastrofen kommer nærmere for hver dag. Politikerne må ta dette på alvor, ikke oppfordre oss til å få flere barn.