Elitenes fall?

Historien gjentar seg. Pendelen svinger lovmessig. Imperienes tilblivelse og storslåtte velmakt følges alltid av imperiers undergang.

Det er ikke uvanlig å hevde at årsakene til de historiske kjempenes fall typisk er hovmod, overvurdering av egen storhet, ansvarsløshet, dekadens, normoppløsning og forfall – eller også overdrevne stormaktsambisjoner, indre uenighet, uro og oppløsning av makt.

Er det dit vi er kommet, at det nå er vår tur – i vår tid, her i vår del av verden? Er vi ved et historisk vendepunkt? Har vår trygge vestlige liberale og demokratiske sivilisasjon begynt å vakle? Det kan da ikke være mulig, så opplyste og siviliserte som vi tross alt er?

Det er naturligvis for bombastisk og også dystopisk å hevde noe slik. Men det har oppstått en usikkerhet. Det er tegn som kan tyde på at vi har passert toppen for vår sivilisasjon, for vår utvikling og velmakt. ‘The peak’ er trolig et sted mellom 9. november 1989 og 20. januar 2017.

Kumbaya

Ved Berlinmurens fall for trettifem år siden vant Vesten ideologisk, men også økonomisk. Årene som fulgte var preget av optimisme. Vi var økonomisk overlegne, og vi anså oss selv som et moralsk fyrtårn. Monn det? Veien til hovmod viste seg å være brolagt med et voksende selvbilde og blind tro på egen fortreffelighet.

Med den sterke liberalisering fikk vi først en gryende og så en økende normoppløsning. Og med en generasjon politikere som hadde vokst opp med tredjeverdenisme, ‘Blowin’ in the wind’ og ‘Kumbaya’, var veien kort til å bygge ned forsvaret til et symbolsk og ubrukelig nivå. I stedet ble det et stort engasjement, og det ble satt inn enorme ressursene i den altomfattende sekkeposten ‘internasjonal bistand og fredsarbeid’.

20. januar for sju år siden ble Donald Trump innsatt som president. Det skulle ikke skjedd, var ‘alle’ her i vest enige om. Trodde man. Det var her at hovmodet slo inn. De liberale elitene tok sin egen ideologi og politikk for gitt. Det var denne maktarrogansen som gjorde at Trump kunne mobilisere ‘the deplorables’.

Makteliten, som var beruset av egen storhet, falt for eget hovmod. De velgerne som ikke var enig med dem, ble foraktet. Dette provoserte og mobiliserte mange, ja, faktisk et flertall av de amerikanske velgerne, skulle det vise seg.

Den samme maktarrogansen har ført til et skifte også her i Europa. Det har skapt gode kår for nye høyrepartier – godt til høyre for sentrum, noen av dem høyreradikale. 9. juni i år fikk EU sitt ‘moment of truth’ – eller et ‘moment of Trump’? De foraktede partiene, som representerer store deler av Europas arbeidsklasse, inntok Europaparlamentet. Le Pen, Wilders, Meloni, Weidel og andre vil få betydelig innflytelse de neste fem årene. Noen bør skylde seg selv.

Kanarifuglen

Økonomien er vår tids oksygen. I buret sitter kanarifuglen som faller død om når oksygenet reduseres. Lever den – eller bør vi ringe i alarmklokkene?

Det er antatt at den globale økonomien (Real GDP Growth Forcasts) vil øke med 3,2 prosent i 2024. I EU, USA og Canada – altså de store vestlige landene – er forventningen så lav som 0,98 prosent (innlandsøkonomien i Norge forventes å vokse 1,6 prosent).

I det utvidede BRICS, som nå er ti land, er imidlertid forventningen gjennomsnittlig 3,63 prosent. De ti landene er Brasil (2,2 prosent), Russland (3,2 prosent), India (6,8 prosent), China (4,6 prosent), Sør-Afrika (0,9 prosent), UEA (3,5 prosent), Iran (3,3 prosent), Egypt (3,0 prosent), Saudi-Arabia (2,6 prosent) og Etiopia (6,2 prosent).

Dette betyr at Vest-Europa og Nord-Amerika ligger 2,22 prosent under det globale gjennomsnittet, mens BRICS ligger 0,43 prosent over. Og videre må vi konstatere at verdens to mest sanksjonerte land, Russland og Iran, har en vekst som ligger solid over gjennomsnittet i de vestlige landene som sanksjonerer dem – og på eller over dét global gjennomsnittet. Så mye for Vestens moralske og økonomiske lederrolle i verden.

Dette er naturligvis oppsiktsvekkende, men mest av alt er det illevarslende. Det skaper uro. Er vi i ferd med å falle for vårt eget hovmod? Spesielt når det viser seg at vi inntil nylig har gitt eller fortsetter å gi bistand til sju av de ti BRICS-landene – inkludert de to atom- og romfartsnasjonene og ledende industrinasjonene India og Kina. Ansvarsløshet og overvurdering av egen storhet er her på et absurd nivå.

Og for å nevne det som for tiden vekker aller mest harme – hos en del her i vår del av verden, er at disse to landene har størst utslipp av klimagasser, noe som vil vedvare i uoverskuelig framtid. Det kan virke som at BRICS-landene ‘couldn’t care less’ når det gjelder klimautslipp. Men derimot, når det gjelder økonomisk vekst, så er de absolutt motivert og framoverlent.

Ullent og meningsløst

Klimapolitikken er det mest tydelige bildet på Vestens insistering på moralsk overlegenhet og dermed eget hovmod – og mulige fall. Derfor er det verd å se nærmere på nettopp klimapolitikken.

Norge planlegger etter hvert å investere et tresifret antall milliarder i utslippsreduserende prosjekter, og i tillegg påføre oss selv og vår industri drakoniske og smertefulle tiltak. Målet er at vi i løpet av de neste 25 årene skal bli et såkalt nullutslippsland. Vår andel av de globale utslippene utgjør i dag ca. 1 promille.

Ved å sitte muse stille i de neste 25 årene, vil vår andel krympe til omtrent ingenting – helt av selv. Her vil vi få velvillig hjelp av BRICS-landene, de med den imponerende økonomiske veksten. For disse og de fleste andre land i verden vil mer eller mindre ufortrødent fortsette å øke sine utslipp, slik at det samlede nivået av klimagasser i stratosfæren stadig vil øke, og følgelig, slik at vår andel stadig vil bli mindre – og etter hvert mikroskopisk.

Men Norge har uansett og slett ikke tenkt å sitte stille og passiv. Det er tvert imot besluttet at vi skal doble våre årlige klimainvesteringer fra NOK 7 mrd. i 2020 til NOK 14 mrd. i 2026. Det som er mest oppsiktsvekkende er at det ikke er tiltakene som beskrives og målrettes. Det er investeringsnivået som er målet.

Og videre er det åpenbart at det ikke er for befolkningen at slike mål settes. De fleste av oss er opptatt av at pengene brukes på andre og bokstavelig talt mer jordnære formål.

Motivasjonen for å fatte slike beslutninger er derfor et mysterium. Det kan umulig være med tanke på kommende generasjoner. Tvert imot. Våre etterkommere vil dømme dagens politikere hardt for å sløse bort arvesølvet og at de avindustrialiserer landet. Vel, dette er naturligvis i verste fall. Men med den rådende politikken er et slik scenario definitivt ikke usannsynlig.

Det synes å være en forklaring på uansvarligheten. Det handler nok en gang om ideologi og moral – og altså hovmod. Vi som befolker de liberale demokratiene, og som utgjør beskjedne 7,5 prosent av verdens samlede befolkning, skal alene berge menneskeheten, har man bestemt. Det som skal fikses befinner seg ute i stratosfæren. Just saying. Dette synes forunderlig nok å være den indre motivasjonen og drivkraften hos et flertall av politikerne.

Slik er det altså i Norge. Men det ideologiske viruset rammer også UK som har besluttet å investere £ 11,6 mrd. i fireårsperioden fra 2022 til 2026. Dette tilsvarer NOK 120 mrd. i løpet av fire(!) år – og altså på klimatiltak som ingen vet om vil virke, alternativt som vi egentlig vet at ikke vil virke. – nettopp fordi de fleste ikke bryr seg og at klimagassnivået slik uansett vil stige i uoverskuelig framtid.

I EU er det enda verre. Der er det besluttet å investere 1.000 mrd. EUR i de neste ti årene. Dette utgjør ufattelige NOK 1.200 mrd. per år!

Igjen settes det primært økonomiske mål, mens tiltakene er ullent og meningsløst beskrevet som «Sustainable Green Deal Investments». Alt samles i en opphøyd enhet – i et slags kategorisk imperativ, som ifølge Kant er den moralske loven som er ubetinget gyldig for alle fornuftsvesener. Altså er vi moralske ledestjerner – det er vi som er de rette til å sette den moralske standarden.

Klimapolitikken representerer et ubeskrivelig sløseri og er den mest ansvarsløse økonomiske politikken i nyere historie. Slik er det et særlig godt bilde på Vestens tilbakegang og mulige fall, og samtidig forklarer det hvorfor de fremvoksende økonomiene gjør det relativt sett bedre enn de vestlige landene.

Ideologisk ledestjerne

Da kommunismen preget forrige århundre – fra 1917 til 1989, ble store deler av det europeiske kontinentet lagt brakk. Resten, altså Vest-Europa, praktiserte kapitalistisk markedsliberalisme, dog med ansvarlighet i de fleste landene. Slik oppnådde Vest-Europa et historisk velstandsnivå – der menneskerettighetene var det etiske grunnlaget og fattigdom i hovedsak ble utryddet. Dette mens de ‘sosialistiske’ fanebærerne i øst produserte endeløs armod og massiv undertrykkelse for sine mange millioner undersåtter.

Men nå kan det altså se ut til å være vår tur. Nå er det vi her i et wokeifisert Vest-Europa som har funnet oss en absurd ideologi og er kommet i ideologisk villfarelse. Vi insisterer på at det vi holder på med er til det beste for borgerne, slik også kommunistene i sin tid insisterte på i forrige århundre.

I 1989 var Margaret Thatcher blant de mest markante pådriverne for å sette klimaet på dagsordenen, noe som sterkt bidro til det første klimatoppmøtet i 1990. Men vel et tiår senere, med en stadig mer aktivistisk og uansvarlig klimapolitikk, konkluderte hun i 2002 med at …:

«The climate change provides a marvelous excuse for worldwide, supranational socialism» (på norsk: Klimaendringene gir en fantastisk unnskyldning for verdensomspennende, overnasjonal sosialisme).

Mange dro på smilebåndet av dette typiske Thacher-statementet. Men ved å bytte ut «socialism» med en selvgod og selvhevdende liberal elite i politikk, akademia og media, kjenner vi oss stadig mer igjen i det damen postulerte for 22 år siden. Vi har innsett at dette egentlig er godt beskrivende for det vi nå observerer – her i vår del av verden.

Er dette vårt økonomiske Gulag – og enda verre, er det imperiets begynnende undergang?

Uansett er det mye som tyder på at hovmod nok en gang står for fall.

Teksten ble først publisert på direktedebatt.no.