En av de mer dramatiske dagene i Filadelfia Kristiansands historie

Torsdagens årsmøte i Filadelfia Kristiansand går nok inn i menighetens 103-årige historie som et av de mer dramatiske. Det er ikke hverdagskost når et samlet lederskap skriver at de «kjenner et klart behov for å be menigheten og alle berørte parter om tilgivelse.» Hva gikk galt?

For det første er det naturlig å oppfordre til forbønn og andre slags omsorg for en menighet som fortsatt er inne i en vanskelig periode. Det er i situasjoner som dette ordene fra 1. Korinterbrev kommer til anvendelse: «For om ett lem lider, lider alle de andre med.»

For det andre er det rimelig å gi de pågående prosessene tilstrekkelig tid. Thor-Harald Evenstad, som er bedt om å tre tilbake i sin pastorgjerning, ber om tid til å tenke seg om. Han er nok ikke alene om å trenge litt tid.

For at sår kan bli leget og at menigheten kan finne en god vei videre, er det klokt å lytte nøye til hverandre. Faren for at man mistror hverandres motiver kan fort gjøre en vanskelig situasjon enda vanskeligere.

Filadelfia Kristiansand: En samlet ledelse ber om tilgivelse og går av

Det er for eksempel all grunn til å ta lederskapet på alvor når de i uttalelsen som er publisert på menighetens nettsider skriver at «Vårt største ønske er og har alltid vært å tjene menigheten. Vi ønsker å bidra til en sterk og levende menighet hvor Jesus løftes opp og at mennesker skal se Ham i møte med alle deler av menighetens arbeid.» Det er ikke det samme som å støtte alle beslutninger som har blitt fattet.

I den samme uttalelsen skriver lederrådet også om tilbakemeldinger de har fått angående «åpenhet, involvering, struktur, organisering, ledelseskultur og oppfølging.» Her er det helt sikkert læringspunkter, slik det vil være det i de aller fleste sammenhenger.

Hvor stor vekt de enkelte punktene får, vil variere naturlig fra sted til sted. Faren for at forretningsmessige forhold kan få en for stor del av den samlede oppmerksomheten er opplagt når virksomheten får et slikt omfang som Filadelfia totalt sett har.

Sett utenfra er det nærliggende å tenke på etableringen av menighetssenteret Q42 som en viktig faktor for å forstå situasjonen Filadelfia nå befinner seg i. Trosprosjektet til rundt 600 millioner kroner står som et monument midt i Kristiansand.

I ettertid kan man alltids hevde at det hele var for ambisiøst, og at det hadde vært bedre å bygge mindre og billigere. Og kanskje vil historien om Q42 føre til at færre menigheter gjør selve kirkebygget avhengig av ekstern utleie. Men når man skal evaluere prosjektet, er det viktig å legge til grunn den informasjonen beslutningstakerne hadde på det aktuelle tidspunktet.

I etterpåklokskapens lys kan mange avgjørelser fremstå uforståelige. Men før vi gjør oss til dommere over andres valg, bør vi gjøre det vi kan for å sette oss inn i de prosessene som gikk forut for selve beslutningen.

I dette tilfellet er det grunn til å se nærmere på spenningsforholdet mellom det man opplevde som gudgitte visjoner og økonomiske realiteter. Det vil være nyttig for langt flere enn Filadelfia Kristiansand om disse vurderingene blir presentert åpent.

I et prosjekt med en slik kostnadsramme ville det være nærmest sensasjonelt om man i evalueringen ikke fant punkter hvor man i ettertid ser at man med fordel kunne ha valgt annerledes.

Uavhengig av bygget er det også naturlig å se på kulturen, på samtaleklimaet. Her bør vi som er utenforstående først og fremst lytte til dem som har vært og er på innsiden.

Fra Dagens side registrerer vi at saker om indre uro i pinsemenigheter vekker stor interesse. Det har sikkert flere grunner. Men en av grunnene kan være at mennesker med tilknytning til disse menighetene tyr til media fordi de der får vite det lederne deres ikke forteller dem.

I den forbindelse kan det også være naturlig å minne om journalisters helt basale oppgave knyttet til å beskrive de faktiske forhold, så langt det lar seg gjøre der og da. Det er bedre for Kristen-Norge at journalister opptrer respektfullt og profesjonelt enn at vi opptrer som rene talerør, hvor vi under dekke av å ville være menighetens venner ender opp med å beskytte det til enhver tid sittende lederskap.

Når det er sagt, vil jeg gjerne snakke varmt om både Øyvind Valvik og Wiggo Skagestad, de to pastorene som nå trer ut av sine roller. For Valviks del, som er den lengst sittende forstanderen i Filadelfias historie, sammenfaller avgangen med at han blir pensjonist. Skagestad går over i en ny pastoral rolle i august, og begge forlater også lederrådet. Jeg har ikke forutsetninger for å mene noe om hvordan de har opptrådt internt.

Men i en tid hvor kirkelig virksomhet er preget av overraskende mye forlegenhet på selve evangeliets og den kristne tros vegne, har det vært inspirerende å lese om hvordan Filadelfia Kristiansand har løftet frem både bønnemøter, lovsang og tilbedelse samt en kristent forankret diakoni.

Jeg har ikke vokst opp i Pinsebevegelsen og kjenner sånn sett denne grenen av kristenheten mest fra utsiden. Men det var betagende å lese i jubileumsboken til Filadelfia Kristiansand fra 2019 om hvordan man over 100 år tidligere skrev at «Der høres en susen av pinse påny».

Jeg er ikke i tvil om at ønsket om å hjelpe flere mennesker til å bli kjent med Jesus har vært den viktigste driveren i Filadelfia også på 2000-tallet. Men edle motiver til tross, det blir nok nå nødvendig å se nærmere på driften av menigheten som i fjor hadde rundt 1.900 medlemmer, hvorav 1.300 døpte.

Akkurat det bidrar lederrådet til ved å stille sine plasser til disposisjon, og ved å hente hjelp utenfra. Hva som kommer til å skje med bygget, gjenstår å se. Men Guds rike består ikke av bygninger i tre og stein. Derfor er det først og fremst vesentlig å legge til rette for at sår kan bli leget og at det åndelige livet får best mulig vilkår.

Lederrådet går frem på kristelig vis når de gjennom redegjørelsen tar ansvar og faktisk ber om tilgivelse for konkrete forhold. Det er forbilledlig. Alle spørsmål er nok ikke besvart i og med torsdagens årsmøte, men forhåpentligvis kan avklaringene der være en god hjelp på veien videre. Det vil i så fall gagne både menigheten, Guds rike i Norge og befolkningen i Kristiansand.

Avgått hovedpastor om ny rolle: – Jeg skal ikke abdisere