En av de tause stemmene
Jeg tillater meg å være et talerør på vegne av en gruppe som har vært ganske taus og usynlig i den lange og endeløse homofilidebatten, skriver Øivind Svendsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Annonse
Kanskje vi utgjør en adskillig større gruppe enn de som har «kommet ut av skapet» og står frem som praktiserende homofile – samtidig som de bekjenner sin kristne tro.
Jeg er ganske sikker på at du finner oss i alle menigheter og kristne sammenhenger her i landet, men av forskjellige grunner har vi forblitt tause og usynlige.
Jeg er en singel mann på 60 år som sikkert blir sett på som en «oppegående og ressurssterk kar med et godt liv og som formidler mye glede og omsorg til andre».
Dette kan det nok være mye sannhet i, men det er likevel ikke hele sannheten. Jeg har nemlig en bit av livet mitt som ikke har vært knyttet til glede og livsutfoldelse. Det er den mangeårige skammen over at jeg bærer på noen uønskede følelser som er rettet mot mitt eget kjønn.
Så langt jeg kan huske, har det vært kjekke gutter og menn med fine kropper som jeg fascineres og tiltrekkes av. Selv om det var jenter og etter hvert kvinner som jeg forelsket meg i, har det alltid vært mannskroppen som trigger mine seksuelle lengsler.
Dette var en dyp hemmelighet som var forbundet med skam, og som jeg bar på alene i mange år.
Det var bare et par sjelesørgere og noen få nære, betrodde venner jeg delte det med. Jeg var alltid spent på hvordan de ville reagere. De så alle ut til å takle det greit selv om de aldri senere snakket om det med meg.
Hvor lett ville det ikke ha vært å begjærlig favne råd og bibelsk forståelse fra en velmenende prest eller andre kristne ledere som elegant kan avfeie de vanskelige bibelversene med at dette ikke gjelder for vår tid, at jeg heller må akseptere de homofile følelsene jeg har og finne en mann jeg kan leve i et kjærlighetsforhold til?
Annonse
Heldigvis har ikke disse velmenende «Herrens rådgivere» fått noen plass og autoritet i mitt liv.
Hvis jeg hadde søkt råd hos noen av de prestene som jeg jobbet sammen med for 30 år siden, ville jeg i beste fall levd i et stabilt forhold til en annen mann i dag eller i verste fall allerede ligget under torva som et aids-offer.
Fra dypet av mitt hjerte vil jeg si til alle dere omsorgsfulle prester, pastorer og andre sjelesørgere og veiledere:
«Tenk gjennom konsekvensen av de råd du gir til et ungt menneske som sliter med sin seksuelle identitet. På grunn av din posisjon har dine ord ekstra stor autoritet i dette menneskets liv, og Gud vil stille deg ansvarlig for utfallet av det rådet du en gang var med å gi.»
Det finnes ingen lettvinte løsninger og fasitsvar for mennesker som kjemper med samkjønnsproblematikk eller annen seksuell brutthet. Derfor trengs det mennesker som først og fremst vil være medvandrere på en vei som i perioder kan være veldig smal og smertefull å gå.
Jeg er takknemlig for at Herren de siste 15-20 årene har ført meg inn i et felleskap med mennesker som ønsker å stå sammen med meg i mine prosesser til større frihet og legedom på alle livets områder.
Noen ganger kan det være fristende å bare gi opp hele kampen og leve ut mine seksuelle følelser, slik samfunnet rundt meg forteller at jeg skal.
På grunn av denne «tornen i mitt kjød», har jeg innsett hvor fullstendig avhengig jeg er av Jesu nåde og hjelp. Uten ham kunne jeg i dag ha tuslet rundt i Oslo som en gammel, desillusjonert homse som ikke lenger var attraktiv blant de unge, kjekke karene, men i stedet har jeg fått et spennende og innholdsrikt liv, preget av mye liv og glede.
Annonse
Jesus har bevart mitt hjerte fra å bli selvmedlidende og hardt, og jeg tror han har brukt min kamp til å gi meg større varhet og empati i møte med medmennesker som kan ha adskillig tyngre ting å bære enn meg.
Den dypeste grunnen til at jeg ikke har gitt opp, er kjærligheten fra ham som måtte gjennomleve den grusomme lidelsen for å gjøre opp for all synd, urettferdighet og all den menneskelige lidelse som kan nevnes. Der hang Jesus også med de samme vanskelige følelsene som jeg har for å gi meg frihet til å gå videre med mitt liv som en oppreist mann.
Dette har virkelig skjedd i løpet av de siste 10-15 årene. Gud har jobbet med meg på dypet og fått fram min sanne identitet som mann og kriger.
Fra å ha vært et mobbeoffer og en svekling som gutt, kan jeg nå kjenne at jeg er en oppreist mann som er trygg i min maskulinitet. (Navnet mitt betyr forresten «stridsmann»).
Kanskje jeg aldri blir helt fri fra disse homofile følelsene her i tiden, men livet med min kjære Frelser og beste venn er så mye mer verdt enn disse følelsene.
Jesus har åpnet veien hjem igjen til min himmelske Far der jeg kan få løpe inn i hans åpne favn uten blygsel og skam. Der får jeg motta den kjærlighet og bekreftelse som jeg trenger og hører at jeg er en høyt elsket sønn. Dette skal få være min dypeste identitet og bekrefte hvem jeg er.
Mitt største ønske er en dag å nå fram til målet og få høre Jesus si: «Vel gjort, du trofaste tjener! Kom inn til min hvile.» Fra det øyeblikket vil det være slutt på all gråt, smerte og all den menneskelige lidelse og urettferdighet som kan tenkes. Hvilken dag det skal bli!
Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen
Annonse
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
