En bærekraftig tjeneste i misjon

De siste ukenes debatt omkring konferansen The Send, som vil utfordre ungdommer til tjeneste i Guds rike og misjon, har skapt engasjement. Noe av kritikken har gått på hvorvidt man skal oppmuntre ungdommer til å gå «all in» i Guds rike, eller til tjeneste i misjon.

Kanskje hadde stemningen blant skeptikerne vært annerledes dersom det hele hadde vært et idrettsarrangement hvor man ble utfordret til å gå «all in» for sporten? Eller kanskje hadde The Send falt i bedre jord om man utfordret til en kompromissløs livsstil for klimasaken?

Forstå meg rett, det er ikke noe galt ved å ønske å redde jordkloden. Men Jesu kall til misjon og radikal etterfølgelse har heller aldri blitt tilbakekalt.

Jesu kall til etterfølgelse: Jesus var ikke nådeløs i sin beskrivelse av hva som ventet disiplene som han sendte ut: Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver, sier han i Lukas 10.3. Ta ikke med dere pengepung, veske og ikke sko, og så videre.

Og i Markus 13.9–10 er undervisningen: Vær på vakt! De skal utlevere dere til domstolene, de skal piske dere i synagogene og for min skyld skal dere stilles fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem. Og evangeliet skal forkynnes til alle folkeslag.

De første disiplene ble kalt til å forlate alt og følge Jesus, og til å bringe budskapet om frelse ut i hele verden. Mon tro hva «the send»-kritikerne hadde sagt til Simon Peter da han bestemte seg for å følge Jesu kall til etterfølgelse, en etterfølgelse som faktisk kostet ham livet? Eller enda mer interessant; hadde de irettesatt eller korrigert Jesus Kristus da han kalte disiplene til å gå «all in» for evangeliet?

Å betale prisen

Så kunne man selvsagt argumentere med at disiplene var klar over prisen da de takket Ja til kallet. Men de hadde nok også mange anledninger til å gå tilbake på sin overgivelse til Messias, og dermed slippe både tortur og martyrdød.

Jesus brukte også et eksempel om mannen som skulle bygge et tårn, og som måtte sette seg ned å regne på kostnadene før han satt i gang prosjektet, Luk 14:28. Kanskje er det kommet en tid for kristenfolket i Norge, til å «sette oss ned og regne på kostnadene» for å se om vi er villige til å fullføre løpet som Jesus kaller oss til?

En tjeneste som koster

En kostelig tjeneste for Herren er ikke noe nytt. Mange av kirkehistoriens mest betydningsfulle ledere var nettopp slike som overga alt i sin etterfølgelse.

Nå i julen vil man for eksempel i mange kirker høre historien om den hellige Nicholaus, eller Nikolas, som ga alt han eide til fattige barn og viet livet sitt til disse. I kirkehistorien sier vi at martyrenes blod har blitt sæden til kirkens vekst.

Også i vår tid forfølges over 300 millioner kristne for sin tro og etterfølgelse av Jesus. Mon tro hva budskapet fra bedreviterne i sekulære Norge har å oppmuntre dem med, dersom forutsetningen er at troen ikke skal koste?

En bærekraftig misjonstjeneste

Idealet for utsendelse av misjonærer er på ingen måte at alle sendes ut når de er 19 år, uten utdannelse eller trening. Er det noe vi har lært av over 150 år med norsk misjon, så er det at en slik tjeneste må forberedes.

Selv om verden er blitt en landsby, og misjonstjeneste kun er en flytur unna, er vi avhengige av god skolering for å vare i tjeneste. God misjonstrening og relevant utdannelse hjelper oss til å beregne kostnadene før vi kaster oss ut i Guds store misjonsprosjekt.

Det samme behovet for god trening og opplæring vil gjelde en tjeneste i Norge. Det er nettopp en bærekraftig tjeneste som er målet når vi ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT) tilbyr en Bachelor som vektlegger balansen mellom teori og praksis, ledelse og disippelskap, teologi og tjeneste.

I tillegg har det vært enorm læring for norsk misjon i arbeidet med misjonærbarnas historier. Misjonsorganisasjonene har nå et helhetlig tilbud som også tar hensyn til barnas situasjon når nye misjonærer rekrutteres. Digitale tilbud gir også barna mulighet til å følge undervisning i fag som er unike for norsk skole, slik at de lett kan innpasses tilbake ved hjemkomst.

Bodil Biørn

La meg avslutte med noen linjer om ei forbilledlig misjonsdame, som virkelig gikk «all in» for evangeliet og for å tjene Gud i misjon: Bodil Biørn fra Kragerø. Som singel sykepleier, 35 år gammel, forlot hun Norge for å dele evangeliet og gi helsehjelp til befolkningen i Armenia i 1905.

Bodil ble vitne til forferdelige massakre i forbindelse med folkemordet på armenere fra 1915–1018. Hun tok seg av foreldreløse barn og ga behandling til syke, så langt hun maktet. I tillegg tok hun bilder for å dokumentere de enorme lidelsene, en samling som ligger i Riksarkivet og som nå skal digitaliseres.

Da armenerne ble fordrevet til andre deler av Midtøsten, fulgte Bodil etter, blant annet til Aleppo, hvor hun etablerte nye barnehjem og delte Guds ord til flyktningene. I tre tiår tjente hun misjonens Gud med hele seg.

Verden trenger fremdeles misjonshelter som Bodil Biørn. Og dersom misjonskonferanser som The Send, Unåddkonferansen M28, Mission, og så videre, kan minne oss om dette, så vil jeg også være med.