En båt på vannet

Det å vente på det som er uunngåelig. Det fineste og sterkeste jeg har opplevd har vært medmennesker som dytter bort i meg. Jeg stopper alltid opp for å vite om det er noe jeg kan hjelpe med. Ofte blir jeg stående en stund.

– Det er så mange som ikke forstår hva jeg har opplevd, sa en eldre dame til meg. Jeg føler det bølger rundt meg noen ganger. Akkurat som om at båten jeg sitter i skal hvelve. Hun tok opp vesken sin og spurte om jeg ville ha en drops. Jeg ble så rørt. Bestemor og mormor, tenkte jeg. Gode minner suste gjennom hodet og hjertet mitt. Bare det ikke er Kongen av Danmark, humret jeg for meg selv.

Det var en krakk som sto ved vannet. Jeg spurte henne som det passet å sette oss ned litt. – Er du sliten? Spurte hun. Skulle jeg fortelle henne at jeg var alvorlig syk, eller var det for mye for henne? Vi satt oss ned på den fine hvite krakken. Elva bråkte litt, men det brydde jeg meg ikke noe om. Skulle jeg fortelle sannheten til et fremmed menneske? Eller gjøre som de fleste medmennesker? Si at jeg var alvorlig syk, og måtte ta elleve hjertetabletter om dagen.