En båt på vannet

Det å vente på det som er uunngåelig. Det fineste og sterkeste jeg har opplevd har vært medmennesker som dytter bort i meg. Jeg stopper alltid opp for å vite om det er noe jeg kan hjelpe med. Ofte blir jeg stående en stund.

– Det er så mange som ikke forstår hva jeg har opplevd, sa en eldre dame til meg. Jeg føler det bølger rundt meg noen ganger. Akkurat som om at båten jeg sitter i skal hvelve. Hun tok opp vesken sin og spurte om jeg ville ha en drops. Jeg ble så rørt. Bestemor og mormor, tenkte jeg. Gode minner suste gjennom hodet og hjertet mitt. Bare det ikke er Kongen av Danmark, humret jeg for meg selv.

Det var en krakk som sto ved vannet. Jeg spurte henne som det passet å sette oss ned litt. – Er du sliten? Spurte hun. Skulle jeg fortelle henne at jeg var alvorlig syk, eller var det for mye for henne? Vi satt oss ned på den fine hvite krakken. Elva bråkte litt, men det brydde jeg meg ikke noe om. Skulle jeg fortelle sannheten til et fremmed menneske? Eller gjøre som de fleste medmennesker? Si at jeg var alvorlig syk, og måtte ta elleve hjertetabletter om dagen.

– Se på meg, hvisket hun.

Jeg snudde hode sakte mot henne. Det var da jeg oppdaget noe jeg hadde vært på jakt etter: Medmennesker som er hjemme i øynene sine. Det er mange som kanskje ikke klarer av at noen en kjenner kanskje ikke blir værende så lenge på denne planeten.

– Jeg skal få hjelp, og får hjelp, sa jeg.

Hun så en stund på meg. Så bøyde hun hodet sitt. – Tenk at vi sitter her og snakker sammen som om vi har kjent hverandre lenge, hvisket hun. – Er du redd?

Jeg nikket.

Så ble det stille en stund.

– Len hodet ditt mot skulderen min, om du vil, hvisket hun. Det var da det skjedde. Jeg klarte ikke å stoppe tårene denne gangen. – Tror du på Gud, hvisket jeg. – Jeg skulle så gjerne få et bilde av Gud …

Hun strøk meg forsiktig over kinnet. Det var da jeg forsto noe jeg hadde lengtet etter jeg var barn: Ingen skam eller uro. Ikke noe bråk eller uro. Så kom tårene som jeg helst ikke ville vise fram til noen. Jeg husker ikke hvor lenge vi satt der uten å si noe.

Portrettet

– Jeg husker deg den gangen du jobbet på sykehuset. Du lignet på en som akkurat hadde gått av ungdomsskolen, sa hun. – Husker du meg igjen, hvisket jeg. Hun nikket. – Jeg jobbet på medisinsk avdeling da du var så syk. Jeg tenkte meg om. Men, kunne ikke huske at jeg hadde sett henne før. – Du var jo bare 18 år gammel, sa hun.

– Du hadde bilde av din mor på nattbordet ditt på sykehuset. Hun var så vakker. Wanda, het hun, ikke sant? Ja, hvisket jeg.

– Du har skrevet en bok om oppveksten din, ikke sant? Jeg nikket.

Vinden begynte å ta tak i oss der vi satt. Jeg kjente på to ting: Jeg var så glad at hun ikke spurte meg så mye om barndommen, og at hun hadde drops. Den gjorde at jeg ikke ble så tørr i munnen.

– Jeg har hatt noen hjerteoperasjoner, hvisket jeg.

Hun tok hånden min. Forsiktig og nennsomt gjorde hun akkurat det. – Jeg har lest om det i avisen, sa hun. Jeg kunne tenke meg et portrett av henne på veggen. En bestemor som satt der på krakken ved siden av meg. Hun var jeg ikke redd. På en måte ville jeg helst ikke snakke om hva som kom til å skje, men ikke når.

– Er du redd, sa hun.

Jeg måtte tenke meg om.

– Jeg er det, hikste jeg. – Og, hvorfor skal jeg tro på Gud, da? Det ble stille en stund. I bakgrunnen kunne jeg høre folk gikk og pratet om middager, sydenturer, og at det var trist at det var så liten mulighet for å spille Bingo nå om dagen. – Det var ikke som før.

– Alle er vi i en båt på jorden, sa hun.

– Vi henger jo ikke fast noen steder, hvisket jeg.

Da begynt hun å le. Det var en latter som smittet meg fra hodet til tærne. – Å hjelpe meg, hvisket hun. Etter stund ruslet vi vær vår vei. Jeg er ikke i tvil om at hjelpen fra Gud kommer når livet er strevende.

Guds nærvær

Det er ikke alltid jeg kan holde ut å tenke på min oppvekst. Men, jeg hvisker det bort, og forsøker å finne det fine og vakre som skjedde da og nå. Den båten jeg skrev som tittel til denne kronikken, har hjulpet meg.

Jeg tviler ikke på at Gud finnes. På søndagsskolen gikk jeg hver søndag. Det var nok mest for å få nystekte boller. De var lune og rosinene som det var mange av. Det går ikke an å glemme dette. Det er akkurat som Gud får meg til å glemme når det blir for mye.

Modum Bad har hjulpet meg mye. Uten dem hadde det ikke gått så bra. Der forsto jeg noe viktig som en ung mann: Det finnes noe som heter skam, men den kan godt jages bort, også. Tilbake til Guds nærvær har hjulpet meg. Ofte har jeg tenkt at jeg hadde ikke klart meg om jeg ikke hadde holdt fast i barnetroen min. Den enkle og vare og stille tro på at jeg fikk hjelp. Og, det fikk jeg.

Men så skjedde det utenkelige: Min bror og tvillingsøster døde med to års mellomrom. Jeg følte som om at jeg hadde sett alt på film. Jeg bisatte begge to.

Epilog:

Jeg er ikke blitt herdet av alt som har skjedd, heller mer sårbar. Og, det er jeg glad for. Det å kunne forsøke å våge å snakke om disse traumaet jeg har opplevd. Akkurat som om de gikk hånd i hånd.

Jeg vil aldri slutte å tro på Gud.

Men, jeg vil sette Ham på plass iblant.

Høflig og nennsomt vil jeg be mine bønner.