En beklagelse som neppe demper uroen

I Utsyn nr. 15, 2022, forsøker bladet å «belyse» hvordan urosaken i Misjonssambandet «oppfattes akkurat nå». I den forbindelse skriver redaktør Espen Ottosen en lederartikkel som også inneholder noen refleksjoner rundt egen tilknytning til saken.

Det er positivt at Utsyn vier temaet oppmerksomhet. Det er også positivt at Utsyn lar kritikere til organisasjonens håndtering av urosaken komme til orde.

Når Utsyn på denne måten gir plass for en bred oppsummering må vi legge til grunn at både redaktør og hovedstyre ønsker velkommen en debatt om disse forholdene. Lederartikkelen er imidlertid ikke egnet til å dempe uroen.

Hvilket ståsted og perspektiv har egentlig Ottosen? Når han skal beskrive uroen ut fra hvilke virkninger og følger den har fått, nevner han disse, som vi da må anta er de alvorligste, sett fra hans ståsted: Uroen har skapt «uenighet i hovedstyret, frustrasjon i administrasjonen og utallige spørsmål av typen: Hva er det egentlig som foregår?».

Uroen har altså gitt uheldige følger for hovedstyret, som er delt, administrasjonen som er frustrert og den delen av misjonsfolket/offentligheten som plages av ubesvarte spørsmål.

Totalt fraværende er perspektivet til medarbeiderne som gjennom varsler og bekymringsmeldinger har fortalt om ublide, oppskakende og direkte skadelige møter med misjonens ledere.

Siste del av lederartikkelen inneholder noen selvkritiske refleksjoner. Han bruker ordet «beklager», og han refererer til noe som «var for skarpt og som burde vært usagt». Det var helt på sin plass. Det er en tone som i for stor grad har vært fraværende de siste årene.

Konkretiseringsnivået er imidlertid lavt. Det refereres til «noe av det jeg sa» i intervjuer i Vårt Land og Dagen i mai, og under generalforsamlingen. Det henvises også til en podkast og en lederartikkel i mai.

Når han henviser til Misjonssambandets nettside, er han heller ikke konkret. Dessuten blir det ikke mye tilbake å beklage når han uttrykker seg som han gjør.

Han skriver at nettsiden fremstår «noe ubalansert i dagene etter at det ble kjent at Åslands skulle slutte, og «kanskje» også ved starten av generalforsamlingen». (Uthevingene gjort av meg).

I en periode var nettsiden litt ubalansert. I en annen periode er det ikke sikkert at den var ubalansert i det hele tatt. Hva er det han beklager? Og hvilke ord burde vært usagt?

De fleste leserne sitter ikke med store arkiver som gjør at en kan hente ut aktuelle uttalelser, lete og gjette seg frem. Vårt Land og Dagen henter frem noen ord og setninger han muligens tenker på.

Men bør han ikke gjøre rede for dette selv, setning for setning, ord for ord? Hva konkret beklager han, og hvem beklager han til?

Adressen for beklagelsen er jo heller ikke direkte angitt, men hovedstyrets flertall (i forrige periode) er vel i målgruppen siden de nevnes. Så kan en vel anta, selv om det ikke sies, at beklagelsen også er rettet til de som har kritisert han for det han nå beklager?

Trolig er beklagelsen rettet til hele organisasjonen. Det er bra, og det er på sin plass. Men det trengs mer for å stoppe uroen enn en halvhjertet beklagelse for at han gikk litt for hardt ut mot hovedstyrets flertall i noen opphetede sommeruker.

Det er direkte oppsiktsvekkende og skuffende at redaktøren i Utsyn, som også er Misjonssambandets informasjonsleder, ikke har noe å si til de mange som urosaken handler om, misjonærbarn, varslere og andre som opplever at de ikke blir lyttet til eller tatt på alvor.

Er det fordi han fremdeles står for det han skrev i Magazinet 12.07.07 da han gikk i rette med Vårt Land for ubalansert dekning av misjonærbarn-problematikken. Da skrev han:

«Når det hele tiden er ofrene som taler i de stor overskriftene, er det vanskelig å oppleve balansen som reell (…) For å være et offer gir makt. Et offer har rett til å anklage, har rett til å be om endringer og har rett til å være såret. (...) Når et offer taler, må vi enten tie eller beklage. Alt annet er umulig.» (Hentet fra en artikkel som ikke lenger er tilgjengelig på nett). Kilde: nettstedet www.hvorforuro.no

Hovedstyret fikk en halvhjertet beklagelse. Misjonærbarn, varslere og andre fikk ingenting.

For denne gruppen oppleves denne halvhjertede beklagelsen verre enn ingen beklagelse fordi de ikke er inkludert. Nok en gang må de konstatere at de ikke blir hørt og ikke anerkjent som part i denne historien. Det disse desperat trenger er en helhjertet beklagelse fra misjonen slik at de kan komme videre.

Dersom Ottosens beklagelse i Utsyn er å forstå som en reell beklagelse, hadde vi også forventet at han fulgte opp med et tydelig signal om hvilke konsekvenser han selv trekker av sine erkjente overtramp.

Vi er vant med at når ledere står frem i det offentlige rom og erkjenner feil, er de også villige til å ta konsekvensene. Enten trekker de seg fra stillingen, eller så uttrykker de vilje til oppgjør og en ny kurs slik at det klanderverdige opphører.

Ottosen gjør ingen av delene. Vi venter på en avklaring, enten fra ham selv, eller hovedstyret.