En biskop Bjørgvin har hatt godt av

Søndag er det avskjedsgudstjeneste for Halvor Nordhaug i Bergen domkirke. Det er 13 år siden han begynte sin bispetjeneste. I løpet av den tiden har Nordhaug vært en av landets mest profilerte biskoper.

Han har engasjert seg i offentlig debatt. Han har vært tilgjengelig for media, han har skrevet bøker, og han har selv invitert både kulturpersonligheter og andre til samtaler, både i domkirken og på Litteraturhuset i Bergen. Jeg vil si at Halvor Nordhaug på mange måter har vært en biskop både folkekirken og kristenheten ellers i Bjørgvin har hatt godt av.

Den tidligere praktikumsrektoren på MF var også kandidat da bispesetet i Møre var ledig i 2008. Der hadde faren Ole vært den første biskopen da Møre ble eget bispedømme i 1983. Men det var altså Bjørgvin som skulle få ta imot biskopens og salmedikteren Liv Nordhaugs sønn. Bestefaren Knut Nordhaug var for øvrig Kina-misjonær, sendt ut av Misjonssambandet.

Våren 2019 var kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg på besøk på bispekontoret og intervjuet Nordhaug i podkasten Tore og Tarjei. Vi snakket blant annet om hvordan det var for ham som østlending og akademiker å møte vestlandskristendommen.

Han erkjente at han noen ganger møtte på det han kalte en «enøyd biblisisme». Men det jeg husker best at han fremhevet, som han også nevner i avskjedsintervjuet med Dagen, er noe han omtaler med varme og respekt. Det er dem som spør hva som er sant, eller mer presist - og dette sa biskopen på dialekt, som for å understreke poenget med den selvstendig tenkende vestlendingen: Kva seier Guds ord?

Jeg tror Nordhaug har satt pris på denne innstillingen, selv om den sikkert har gjort noen vanskelige debatter enda vanskeligere. Den dyptfølte teologiske interessen har biskopen likevel hatt glede av. Så kan det vel hende at noen vestlendinger - og også folk fra andre landsdeler - har hatt godt av å øve seg på å senke skuldrene litt, både i møte med biskopen og med andre.

Nordhaug har i flere år invitert til samtaler på Litteraturhuset i Bergen under overskriften «På troen løs». Dette har vært et viktig satsingsområde for ham, fordi kirken ikke kan ta den offentlige interessen for gitt. Kirken må selv komme på banen for å formidle evangeliet til vår tids mennesker.

I tillegg til dette har Nordhaug de siste årene også invitert til møter i serien «Biskopen på hjemmebane» i domkirken. Disse møtene ble delvis hindret av pandemien. Men for en drøy uke siden fikk jeg være til stede da serien ble avsluttet med Halvor Nordhaugs betraktninger om fremtidens kirke. Og det var en offensiv biskop som trakk noen lengre linjer mot slutten av sin egen bispetjeneste.

Nordhaug sa at misjonsbefalingen ikke gikk ut på at de troende skulle «gå ut og gjøre all verden til medlemmer». Det var disipler Jesus ville ha. Nordhaug sa også at folkekirken skal være åpen «på bekjennelsens grunn». Og han markerte avstand til en folkekirkelighet som er så regressiv, altså det motsatte av progressiv, at den er fornøyd med at folk kommer.

«Vi må fortelle dem at vi vil dem noe. Vi er i en misjonssituasjon», konstaterte han. Nordhaug ville på ingen måte ironisere over svak tro, men utfordret forsamlingen til å se i øynene at for mange nordmenn finnes der ingen tro, eller noe åndelig åndedrett.

«Min visjon for kirken er at den er synlig i det offentlige rom», sa Nordhaug. Den visjonen har han arbeidet for å realisere selv, og det er grunn til å håpe at både hans etterfølger i Bjørgvin og Den norske kirkes øvrige biskoper i større grad bidrar til å realisere den samme visjonen på evangeliets vegne.

Halvor Nordhaug ble innviet til bispetjeneste på kvinnedagen i 2009. Det har blitt noen runder med debatt om kvinnelige prester også de senere årene. Og bispekollegiet møtte kritikk da de kom med sin uttalelse om abort i 2019. Uttalelsen prøvde å forene ulike tilnærminger til saken. Kristne vil mene ulikt om hvorvidt det er klokt å inngå kompromissvedtak i samvittighetsspørsmål.

Den vanskeligste saken, både for Nordhaug og for mange andre, har likevel vært synet på ekteskapet og likekjønnet samliv. Nordhaug fremholder fortsatt ekteskapet som en ordning for mann og kvinne, men har erkjent at både han og de fleste andre tenker og snakker annerledes om homofilt samliv i dag enn man gjorde for 30 år siden.

De formelle vedtakene er gjort, men fortsatt gjenstår det å se hvordan det blir å leve med to motstridende syn over tid. Smerten og spenningene i denne saken vil nok prege mange i kirken i lang tid fremover.

Men i domkirken 10. november sa Nordhaug en ting til som jeg gjerne ville gjengi her. Man kan knapt være biskop i Bjørgvin uten å forholde seg til bedehuset. Det var en del av Nordhaugs oppvekst, så han var ingen fremmed der. Han sa med et lite smil at møtene på bedehuset ikke alltid var det festligste han var med på, og de har ikke de fineste husene. Men, sa han, de har vitnesbyrdene. Der hvor vanlige folk fikk sette ord på troen. «Der har vi en arv fra pietismen som vi ikke må miste», sa han. Kontrasten til for eksempel kirkemøtet, hvor vitnesbyrdene om troens liv ikke akkurat dominerer, er klar nok.

Halvor Nordhaug har både bekreftet og utfordret det typiske bilde av vestlandskristendommen. Han har ikke skygget banen, men har gått inn i de vanskelige samtalene. Han har vært klar og engasjert, men har også gått inn i ulike spørsmål med en forståelse av at vi lever i en samtid som har blitt preget av generasjonene før oss. Dermed må også fremtidsperspektivet strekke seg lenger enn til neste år. Det er i seg selv en god påminnelse for bekymrede kristne.