En biskops hovedoppgave

En fullsatt Oslo domkirke kunne søndag ønske sin nye biskop velkommen. Kari Veiteberg ligger an til å bli en populær biskop og benyttet allerede i gudstjenesten anledningen til å sette agendaen. Særlig er det hennes sosiale og diakonale hjertelag som trer tydelig frem.

Veiteberg har gjennom mange år møtt mennesker med nært kjennskap til livets skyggesider. Dette preger hvilke spørsmål hun er opptatt av. Slik vil hun antakelig målbære noe av det viktigste den kristne kirke har å melde, nemlig anerkjennelsen av den enkeltes umålelige og uendelige verdi i Guds øyne. I en tid hvor selve menneskeverdet er i støpe­skjeen mer enn på lang tid, trenger vi kirkelige ledere som kan minne oss om at selve livet er skapt av Gud.

Det er også grunn til å anerkjenne ønsket om en kirke midt i samfunnet og midt i tiden. Kirken må aldri la seg redusere til en indre krets, eller til en størrelse på siden av det store fellesskapet. Snarere trenger vi en kirke som med evangelisk frimodighet representerer Guds rike midt i verden.

Når det gjelder den løpende kirkelige debatten, er det nok en del som vil glede seg over det skiftet som Veiteberg representerer. Hun har en ganske annen bakgrunn enn forgjengeren Ole Christian Kvarme, og har et annet teologisk ståsted enn ham. Forskjellen er åpenbar i synet på vielse av like­kjønnede par, men den er også både dypere og bredere enn dette konkrete spørsmålet.

I sin hilsen til den nye biskopen sa preses Helga Haugland Byfuglien søndag at «Jeg tror du vil bli overrasket over hvor mange situasjoner med muligheter til å forkynne om Jesus, som vil åpne seg for deg.» Mer enn noe annet skulle en biskops hovedoppgave være å løfte frem evangeliet om Guds nådige tilgivelse, og at Gud tar imot alle som vil omvende seg fra sine synder.

En virksom kristen kirke har en profetisk oppgave overfor samfunnet. Denne stemmen må ikke stilne. Kirken må strekke seg etter å tale som Guds ord, også når dette er upopulært. Samtidig er det viktig at kirken ikke blir redusert til hovedsakelig å være en politisk størrelse.

Eller enda mer konkret: kirken må ikke bli en dennesidig størrelse. Hvis det å være aktiv i kirken blir å ligne med deltakelse i ideelle organisasjoner av sosial eller humanitær karakter, står kirken i fare for å avskjære seg selv fra det som gjør kirken til kirke.

Hvis vi ikke løfter frem det evige liv og behovet for å bli forsonet med Gud, kan nok kirken fremdeles gi både en opplevelse av mening og tilhørighet til mennesker i mange slags livssituasjoner.

Men det er først når budskapet om frelse får lyde i sin helhet at kirken fungerer etter sin hensikt. Dette budskapet finner vi oppsummert i Johannes 3:16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Vi håper Kari Veiteberg i sin bispegjerning vil løfte frem menneskenes behov for evig frelse, og hvordan nestekjærlighet på jorden kan være en forløper for og et tegn på den evige kjærlighet Gud tar imot oss med.