En bønn til pottemakeren – «Ha du din vei, Gud»

Adelaide A. Pollard ble født i Bloomfield, Iowa 27. november 1862. Foreldrene ga henne navnet Sarah, men det var hun misfornøyd med, og byttet det ut med Adelaide.

Hun tok lærerutdannelse, flyttet til Chicago og underviste ved flere pikeskoler der. Hun var sterkt engasjert i kristent arbeid hele livet og virket både som evangelist og bibellærer. Hun var tilknyttet Metodistkirken.

Hun hadde også en tjeneste med bønn for syke, og det fortelles at da hun fikk diabetes, skal hun ha bedt om helbredelse for den selv, og at hun ble helbredet.
Da hun nærmet seg 40 år, fikk hun det hun selv opplevde som et kall til å reise til Afrika som misjonær.

Hun må åpenbart ha tenkt å reise uten å ha noen organisasjon eller menighet i ryggen, for hun forsøkte å samle inn midler til reisen. Dette klarte hun ikke, og ­planen måtte skrinlegges. Dette var en stor skuffelse.

En kveld da hun hadde oppsøkt et bønnemøte i en kirke, over­hørte hun hva en eldre kvinne sa i sin bønn: – Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv.

Denne enkle bønnen traff Adelaide Pollard i hjertet. Kvinnens ord, og teksten fra profeten Jeremias om leiren i pottemakerens hånd (Jer 18,3) gjorde at hun samme kveld skrev de fire versene som utgjør sangen «Have Thine Own Way, Lord», eller «Ha du din vei».

Da teksten ble publisert fem år senere, i 1907, hadde den fått en melodi av salmekomponisten George C. Stebbins. Han kalte melodien rett og slett «Adelaide».

Adelaide Pollard skal ha skrevet mer enn 100 sanger. Nøyaktig hvor mange, vet man ikke. Hun signerte svært få av dem, og var ikke spesielt opptatt av å bli kreditert for dem. Etter at det ikke ble noe av utreisen til Afrika, underviste hun i flere år ved et seminar for misjonærer i New York.

I 1914 fikk hun omsider mulighet til å komme til Afrika, men da første verdenskrig brøt ut samme­ år, måtte hun forlate ­Afrika og endte i stedet i Skottland. Da ­krigen var over, kom hun seg hjem til USA igjen.

Nå var helsen ­hennes nokså redusert, men hun var ofte på farten og både talte og underviste. Hun var særlig opptatt av at Jesu snarlige gjenkomst. 
I sine eldre år skal hun ha utviklet forholdsvis ekstreme synspunkter, og ble av flere i sin samtid oppfattet som en mystiker. 


Hun døde i 1934, 72 år gammel. På den enkle gravsteinen hennes står kun navnet hennes og årstallene for fødsel og død.

Det finnes to norske versjoner av denne sangen.
Den mest kjente og mest brukte oversettelsen er ved T. B. Barratt. Hans oversettelse sto både i sangboka «Mara Ata» fra 1934 og «Evangelietoner» fra 1980. Begge disse var pinsebevegelsens «offisielle» sangbøker.

I Metodistkirkens salmebok står den også, men da i en oversettelse av Kristian Rørvik. Denne oversettelsen avviker nokså sterkt fra Barratts, og egentlig også fra originalen.

Denne versjonen har bare tre vers, mens sangen både opprinnelig og i Barratts oversettelse har fire. Kristian Rørvik var tilknyttet Metodistkirken som organist, kor- og orkesterleder i sitt kirkesamfunn, og skrev og oversatte flere sanger.

Utover disse, har ikke jeg klart å finne andre sang- eller salmebøker som har tatt med denne sangen, men den brukes en del som solosang. En rekke kjente artister har sunget den inn på engelsk. Her skal nevnes Mahalia Jackson, Johnny Cash, Jim Reeves og John Fogerty.