En dame som dr. Stockmann

Til min bekjentskapskrets i Oslo hørte også en ung og lovende skuespillerinne, og det er nå adskillige år siden hun inviterte meg til en oppførelse av De tre musketerer i Stavanger, en dramatisering av Dumas’ herlige roman. Jeg spurte hvilken rolle hun selv skulle spille.

– En av de tre musketerene, svarte den unge damen.

– Da kommer ikke jeg!

– Hvorfor ikke? Hun virket genuint forundret.

– Forklaringen er enkel: fordi alle tre var unge menn, og deres roller er fra dikterens side utpregede mannsroller. Damer kan ikke være musketerer, like lite som menn kan være prinsesser. Du må ikke ta det ille opp, men jeg nekter å flytte inn i en verden der begrepene er i fri flyt. En kvinnelig musketer er enda mer utenkelig enn en kvinnelig katolsk prest. Det finnes mange prester uten særlig mandighet, men for en musketer er mandigheten selve saken.

– Helt greit! sa hun, du skal få komme en gang jeg spiller dame. Det var fra hennes side no bad feelings, som det heter på dagens norsk.

Selv setter jeg fremdeles min ære i å holde en klar front mot tidens mange utslag av kjønnsforvirring. Oppdager jeg det nylagede pronomenet «hen» i en tekst, går den øyeblikkelig i søppelkurven, enten det står i en avis eller i en bok. Det er djevelske krefter som vil gjøre mennesker kjønnsløse ved å avstreife betydningen av den helt grunnleggende kjønnsforskjellen, den som mer enn noe annet bidrar til å gi oss en personlig identitet. Når vi først er definert som mennesker, er neste spørsmål om vi er menn eller kvinner.

Legfolk på bispesynode – et spill for galleriet

Moderne regissører er villige til hva som helst for å fremstå som originale og «nyskapende». Det gjelder hele tiden å finne på noe som ingen har gjort før, for etter allmennutdannelsens sammenbrudd er det i seg selv nok til å sikre anerkjennelse og applaus. For noen måneder siden gikk det også her på Bryne en film om Edvard Munchs liv som jeg hadde gledet meg til å se. Men da det kom meg for øre at den aldrende Munch skulle spilles av en dame, ble kinobesøket avlyst. Hvorfor skal vi finne oss i den slags tøv? Hva ville folk si om det ble laget en film om Gro Harlem Brundtland, og hun som gammel skulle spilles av en mann? Ambjørnsens Elling, som helst så henne i glatt og gummiaktig seiledrakt, ville i hvert fall bli skuffet.

Nå skal Oslo Nye Teater sette opp En folkefiende, med en dame i rollen som Dr. Stockmann. Til og med den kristelige avisen Vårt Land viet to sider til sin begeistring. Men fra min unge lektorvenn Jarle Mong ved den kristelige skolen på Framnes i Hardanger kom en kort kommentar på sms: «Det nærmer seg spikeren i kista om det ikke snart snur …» Han mener for den vestlige sivilisasjon.

Vi lever midt i et langvarig, altomfattende og ondsinnet prosjekt som går ut på å frata oss vår identitet og vår kultur. «Woke» kalles det, med enda et begrep fra Amerika, og med assosiasjoner til dem som etter gamle dagers «vekkelser» kalte seg «vakte». De «nyvakte» er en trussel mot alt vi har kjært. Som kristne bør vi alle melde oss inn i motstandsbevegelsen, og ikke være åpne for noen kompromisser.