En del av Norges arv

Fridtjof Nansen er med andre ord Norges største humanist. En mann vi burde hedre for den fantastiske innsatsen han gjorde for et folk utsatt for et folkemord som krevde 1, 5 millioner dødsofre og hundretusener av flyktninger, blant annet småbarn som ble foreldreløse.

Hva gjør vi med denne arven? Jo, Norge nekter å erkjenne folkemordet som folkemord. Vi investerer milliardbeløp i det landet som vil utføre nok et folkemord mot armenerne. Ingen politiker engasjerer seg i krigshandlingene aserityrkerne og tyrkerne utfører mot sivile i Artsakh (Nagorno-Karabakh).

Helsingforskomites såkalte eksperter forvrenger sannheten og gjør dette om til en slags to sider av saken der armenerne beskyldes for å provosere Aserbajdsjan og Tyrkia. Jada, de har jo rett: Armenerne provoserer disse to land bare ved å være nærværende i sitt eget land.

I ren Hitler-stil får Alyiev og Erdogan holde på - og så blir de vist forståelse av de såkalte ekspertene i komitéen støttet av norske skattepenger. Lene Wetteland og Berit Lindeman har fått kommet til orde i VG og Dagbladet de siste par dagene.

Deres mangel på kunnskap om situasjonen fører til en beskrivelse som faktisk gir støtte til en svært aggressiv nasjon. Her stiller man spørsmål ved hvem som startet angrepene på hvem. Var det Armenia med 3 millioner innbyggere?

Eller var det Aserbajdsjan og Tyrkia med til sammen 90 millioner innbyggere og et forsvarsbudsjett av de høyeste i verden? Lene Wetteland gir delvis skyld til offeret. Berit Lindeman slår fast med stor sikkerhet at alle land i verden mener at Nagorno-Karabakh skal styres av Aserbajdsjan. Tydeligvis kan hun en del av Folkeretten på rams. Men hun er blank i resten av den.

Landenes suverenitet, javel: Nagorno-Karabakh ble gitt til Aserbajdsjan av Stalin. Her bodde nesten bare armenere. Etter Sovjetunionens fall ønsket undertrykte armenere å tilslutte seg Armenia, og ba om at oblastet kunne tilsluttes Armenia.

Fredelige tiltak ble satt i verk slik som kampanjer, brevskriving og en folkeavstemning. Aserbajdsjan svarte med et fullskala-angrep på Nagorno Karabakh, i forbindelse med et jordskjelv i Armenia. Mot alle odds tapte Aserbajdsjan og Nagorno-Karabakh fikk sin frihet.

Lindeman bør sette seg inn i resten av Folkeretten som omhandler menneskers rett til selvbestemmelse, demokratiske rettigheter og ikke minst beskyttelse mot folkemord. Det er nemlig det Aserbajdsjan truer med å gjennomføre mot armenerne i Nagorno-Karabakh.

Jeg tør også å minne om resolusjonen i FNs Generalforsamling den 14.mars 2008 angående kravet fra Aserbajdsjan om at Armenia måtte frigi alle «okkuperte områder»: 39 land støttet Aserbajdsjan (de fleste muslimske, diktaturer eller begge deler), sju land stemte mot (USA, Frankrike, Russland, India) og hele 140 land lot være å stemme. Flere av disse landene ønsket en diplomatisk løsning via OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa).

Norske journalister bruker et bevisst ordvalg når situasjonen beskrives: Armenerne i sitt eldgamle hjemland Artsakh blir kalt separatister, det henvises til konflikt, til kun en liten del av folkeretten og så videre.

Ingen i Helsingforskomiteen vil svare meg på hvem som har truet med folkemord på hvem - og ingen stiller komiteen til ansvar. Steinfeldt sa rett ut på Dagsrevyen i dag at Equinor sitter på en gigantisk formue i oljerike Aserbajdsjan.

Om dette forklarer Norges unnfallenhet skal jeg ikke uttale meg om. Men at vi som nasjon viser oss fra en side der vi fullstendig ignorerer moral og etikk med tanke på både Nansen og armenere er en stor skam og en av få grunner til at jeg skammer meg som nordmann. Dette er stygt!