En dramatisk grensepassering

For tidende år på rad har det kommet dårlige nyheter fra FNs flyktningorganisasjon (UNHCR): Tallet på mennesker på flukt i vår verden øker, og har aldri vært høyere.

Vi trodde vel at vi hadde sett toppen av flyktningestrømmene etter at borgerkrigene i Syria og Irak roet seg ned. Men den ble raskt avløst av nye konflikter, først i Afghanistan og deretter Ukraina.

Ifølge den årlige Global Trends-rapporten var det ved forrige årsskifte nær 90 millioner mennesker som var på flukt. Men det var altså før de siste konfliktene brøt ut. Nå er tallet passert den «dramatiske grensen» på 100 millioner, skriver høykommissæren i sin oppsummering av tallene.

Høykommissæren Filippo Grandi kommenterte utviklingen med å påpeke at «hvert år det siste tiåret har tallene steget«.

Hans utsikter for framtiden sier slik ut: «Enten går det internasjonale samfunnet sammen for å ta grep for å ta tak i denne menneskelige tragedien, løse konflikter og finne varige løsninger, ellers vil denne forferdelige trenden fortsette.».

Foreløpig er det ingen tegn til at Grandi får ønsket om konfliktløsninger oppfylt med det første. Kontrollbehov, prestisjehensyn og hensynsløse makthavere trumfer medborgeres behov for et liv i fredelige former, uten frykt for forfølgelse av noe slag.

Svært mange har gjort som Den Hellige Familie gjorde for over 2000 år siden. De flyktet til nabolandet da de var truet på livet. Og slik er det fortsatt. Høykommissæren skriver at de fleste flyktningene nok en gang ble tatt imot i naboland med få ressurser. Tre av fire flyktninger har tatt tilflukt hos naboene.

Verst stilt blant disse mottakslandene er antageligvis Libanon, der en av åtte innbyggere er flyktninger fra naboland. Og det skjer altså i en nasjon som er midt oppe i en økonomisk og politisk krise uten sidestykke.

Norske myndigheter beregnet tidlig i Ukraina-krisen at vi ville få 60.000 flyktninger hit til landet. Senere ble tallet justert ned til 45.000. De siste tallene på asylsøknader fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at så langt har 20.090 ukrainske statsborgere søkt asyl i Norge, deriblant nær 7.000 barn.

Til sammenligning har nabolandet Polen tatt imot tre millioner ukrainske flyktninger.

Hvordan Polen finansierer et så stort hjelpebehov, vet vi ikke, men de har fått noe støtte fra europeiske partnere. Støre-regjeringen foreslo i revidert nasjonalbudsjett i midten av mai å kutte i bistanden til verdens fattigste land for på finansiere mottak av nye asylsøkere fra øst.

Å ta fra de fattigste i verden for å gi penger til nødlidende mennesker på flukt er ikke et politisk grep som er velstandsnasjonen Norge verdig. Generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, kommenterte regjeringens forslag slik:

«Det er svært usolidarisk og uklokt å ta av bistandsmidler som har som hovedformål å bekjempe fattigdom og ulikhet, og som skal prioritere de mest sårbare gruppene».

Etter forhandlinger i Stortinget med SV, ble bistandskuttet redusert. Likevel står det igjen for alle ettertid at en Ap/Sp-regjering kuttet bistanden med 1,5 milliarder kroner.

Høybråten sa det slik da kuttet var et faktum: «Norge framstår som en grådig krigsprofitør. Bistanden burde vært økt, men vi har en regjering som har kjempet for å beholde mest mulig av kuttene. Det er utrolig skuffende».

Det er en uttalelse vi helt og holdent kan slutte oss til.