En festdag i Karasjok

Det var høytid i Karasjok kirke søndag kveld. Den 41 år gamle soknepresten Stein-Erik Anti skulle ordineres til tjeneste av biskop Olav Øygard. Anti skiller seg fra sine prestekolleger ved at han har samisk som morsmål.

I anledning ordinasjonen ble liturgien for prestevigsel for første gang oversatt til nordsamisk. Da var det bare rett og rimelig at liturgien begynte med oppfordringen «rohkadallot» - la oss be.

I sin hilsen din ordinanden la biskop Øygard vekt på at presten står i forsoningens tjeneste. Det er en hilsen med en viktig dobbel klangbunn i denne sammenhengen.

For dypest sett står alle prester, og alle kristne, i forsoningens tjeneste. I 2. Korinterbrev omtaler apostelen Paulus seg selv og sine medtjenere som utsendinger for Kristus, som «ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»

Men forsoning trengs også på et menneskelig plan. Her har Stein-Erik Anti spesielle forutsetninger i kraft av sin samiske tilknytning. For selv om den mest eksplisitte fornorskningspolitikken har blitt henvist til historien, betyr det ikke at problemstillingen er uaktuell eller at alle sår er leget.

Gamle fordommer har en lei tendens til å få nytt liv hos nye generasjoner. Derfor trengs det vedvarende bevissthet for å sikre at den samiske egenarten blir både respektert og anerkjent. Dette er ikke ulikt hvordan man i misjonssammenhenger har blitt stadig mer opptatt av å ikke fremstille misjonærenes egen kultur som overlegen den man finner hos menneskene man forkynner evangeliet hos.

Den geografiske avstanden gjør nok at mange i Sør-Norge også kan føle lang kulturelle avstand til Karasjok. Og avstanden kan oppleves like lang motsatt vei. Men vi mennesker er ikke så forskjellige som man kan få inntrykk av.

Realiteten er uansett at de som bor de delene av Norge hvor den samiske befolkningen også har bodd, har lang erfaring med å leve i et flerkulturelt samfunn. Det er ikke noe om oppstod med innvandringsbølgen på 1970-tallet.

Derfor er det grunn til å søke lærdom fra den sameksistensen som har funnet sted i møtene mellom den samiske befolkningen og den norske majoritetsbefolkningen. Både på godt og på vondt. Dette kan ikke minst hjelpe oss i møte med den mer sammensatte befolkningen som nå preger større deler av landet.

I disse prosessene kan den kristne kirke spille en viktig rolle. Kirken er i sitt vesen universell. Jesus befalte sine disipler å gå like til jordens ender. Derfor kan kirken aldri tillate seg å gjøre verken enkeltmennesker eller folkegrupper til sine fiender.

Det er også symboltungt og sterkt når Ann-Kirsti Høgden, en av gudstjenestedeltakerne på søndag, i samtale med Dagen trakk frem Stein-Erik Antis bruk av eksempler fra det samiske livet og det at han brukte samiske ordtak i prekenen sin. Det sier noe om identifikasjon, at Gud kommer til oss. Dette illustrerte Mesteren tydelig i sitt daglige virke på jorden.

Evangeliet møter oss i kjøtt og blod. Selve inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus Kristus, vitner om det.

I forlengelsen av dette var det en stor vinning å få oversatt Bibelen til ulike språk, slik at flere kunne lese Guds ord på sitt eget morsmål. Derfor var det viktig på flere plan at den samiske befolkningen i 2019 fikk en ny bibeloversettelse, for første gang siden slutten av 1800-tallet.

Nå er det grunn til å glede seg over med den samiske befolkningen i og rundt Karasjok, og be om Guds velsignelse over presten og alle som på Kristi vegne vil stå i forsoningens tjeneste.