En from avsporing

Redaktør Tarjei Gilje besvarer kritikken av sin lederartikkel med å gjenta at «Gud elsker dragqueens». Når han samtidig utvider denne Guds kjærlighet til også å gjelde meg (og seg selv), opplever jeg det mest som en from avsporing.

For hva er det som egentlig menes med å si at «Gud elsker dragqueens»?

Et velbrukt slagord i den internasjonale Pride-bevegelsen er at «love is love» – «kjærlighet er kjærlighet». Ut fra denne logikken er det ingen prinsipiell forskjell på homoseksuell, heteroseksuell eller annen kjærlighet.

«Love is love» peker på en forståelse av kjærlighet som en subjektiv følelse, prinsipielt løsrevet fra seksualiteten, familien, samfunnet og Gud.

Som vi vet, benytter liberale teologer det kristne kjærlighetsbegrepet for å legitimere den skeive bevegelsens oppløsning av tradisjonell seksualmoral. OL-åpningen er med god grunn blitt tolket som et uttrykk for en slik normkritikk.

Men jeg er uenig i at «kjærlighet er kjærlighet», og dermed uenig i Giljes ukritiske bruk av kjærlighetsbegrepet som en måte å nærme seg denne ideologien på.

Jeg vil minne om en sentral definisjon av kjærlighet i kristen tradisjon: kjærlighet er å «ville det gode for den andre». Dette har to aspekter. For det første betyr det at kjærligheten er orientert mot den andres og ikke ens egne behov. Sann kjærlighet er uselvisk og selvoppofrende.

For det andre betyr det at Gud, som er det høyeste gode, er kjærlighetens ytterste mål. Det innebærer at når vi elsker et annet menneske, gjør vi det alltid i lys av det som er Guds vilje for ham eller henne.

Guds vilje er at vi skal leve i pakt med sannheten om kjærligheten, seksualiteten og mennesket. Å definere kjærlighet som den andres gode betyr at kjærlighet alltid er knyttet nettopp til sannhet (jf. Ef 4,15).

Vi er skapt til mann og kvinne og kalt til å leve i livgivende og fruktbare relasjoner. All seksualitet er ment å utfoldes innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne. Kjærligheten har dermed noen normative rammer som er villet av Gud.

Augustin oppsummerte det best: vi kan elske oss selv inntil forakt for Gud, eller vi kan elske Gud inntil forakt for oss selv. Egenkjærligheten er roten til all synd og fører oss på avstand fra Gud.

Autentisk kjærlighet til Gud, derimot, omfatter også våre medmennesker, nettopp fordi de er elsket av Gud. Men fordi kjærlighet alltid er knyttet til sannhet, kan det også innebære å fortelle dem når de er på gal vei.

OL-åpningens feiring av «skeiv» seksualitet var en demonstrasjon av denne egenkjærligheten inntil gudsforakt, der kjærligheten var løsrevet fra enhver normativ antropologisk og teologisk basis.

Den var bevisst ment å undergrave det kristne menneskesynet og skapertroen som er dens forutsetning. Derfor var den også en hån av Gud. Men den var like mye en hån av mennesket som Gud har skapt i sitt bilde og vil det gode for.

Og det er dette Gilje tilsynelatende får problemer med å si noe om. Han synes å slutte seg til en politisk-teologisk modell der kristne vanskelig kan få gitt helhetlige og reelt kritiske vurderinger av samfunnsfenomener. Hans to innlegg består av observasjoner i ulike retninger.

Hele denne debatten har minnet meg om et sitat fra den engelske forfatteren Dorothy Sayers: «Vi er blitt så redde for anklager om dogmatisme og kjetterjakt at vi har glemt at kristendommen er ment å være en tolkning av universet».

Det er en treffende karakteristikk også av reaksjonene etter OL-åpningen. Nå er det på tide å komme videre.