Én gang i livet har jeg seiret i en kamp mot byråkratiet

3. august 1995 skrev jeg i dagboken «Parabol»: «Det statlige byråkratiet søker stadig nye stier for å gjøre seg gjeldende også i menighetene utenfor statskirken.

Forleden kom det et omstendelig skjema fra en instans som kalte seg «arbeidstilsynet». Man ønsket opplysninger om «virksomheten» – som om Kirken var et firma: Målsetning, aktiviteter, «arbeidsmiljø», «verneombud» og mangt annet som jeg bare kan forholde meg til i gåseøyne.

I dag sendte jeg følgende svar: Ærede arbeidstilsyn! Det tilsendte skjema er ganske irrelevant for en katolsk menighets virksomhet, samtidig som det er en trussel mot religionsfriheten.

Til Deres orientering: Målet for vår virksomhet er saligheten i Guds rike, arbeidsmiljøet er enheten i den Hellige Ånd, aktiviteten er undervisning i den sanne tro, forkynnelse og gudstjenester med feiring av de hellige sakramenter til innøvelse av de evangeliske dyder tro, håp og kjærlighet. Som «verneombud» fungerer forhåpentligvis de hellige skytsengler.

Virksomheten ledes av undertegnede sogneprest, som er menighetens hyrde og har det siste ord i alle saker i kraft av sin ordinasjon og biskopens sendelse. I likhet med de øvrige medarbeidere er han ulønnet, og livnærer seg av sitt forfatterskap.

Med ønske om Guds velsignelse forblir jeg Deres uavhengige etc.» I min tid som sogneprest kom det aldri et ord mer fra «arbeidstilsynet».