En gjenopprettet rettferdighet

Ved inngangen til et nytt år rekker vi gjerne å tenke over viktige sider ved livene våre, og kanskje også over hvordan utviklingen i verden påvirker menneskehetens framtid. Det mest nærliggende – som familie, arbeid, økonomi og helse dveler vi kanskje mest ved. Men også de store hendelsene og trendene ute i verden gjør vi klokt i å reflektere over for å finne ut av hva vårt lille bidrag til en positiv utvikling skal være.

Personlig har jeg festet meg ved ett gjennomgående tema i løpet av advent, julehøytiden og nyttår: Det er rettferdighet.

Fra kirkebønnen første søndag i advent, der vi ber om «å forberede oss på Kristi komme ved et liv i godhet og rettferd», til Kristusprofetien i Jesaja 61,10 «for han har kledd meg i frelsens klær og svøpt meg i rettferds kappe» og julenattens lesning: «Folkeslag skal se din rettferd» (Jes 62,2).

Begrepet rettferdighet har virkelig gått som en rød tråd gjennom høytidens store bibeltekster. Og en tanke som ikke hadde slått meg før (i min lett romantiserende holdning til Jesu fødsel i en stall mens engler sang over Betlehemsmarkene), er at Kristus kommer til oss for å opprette og gjenopprette den rettferdigheten vi selv ikke får til å skape.

Barn er svært opptatt av rettferdighet. Vi burde lære mer av dem. For livet er fullt av situasjoner og steder som trenger mer rettferdighet, som trenger at vi farer fram med det som er både riktig, sant og godt – i våre samtaler med andre, i vår omtale av andre, i våre gaver til og gjerninger for andre.

Kristus kom for å reise oss opp – ved å betale vår skyld med sitt eget liv og tilgi oss. Det er en ganske heftig kjensgjerning. I hvilken grad reiser vi hverandre opp, rekker ut en hånd, legger bak oss gammelt nag og tilgir urett?

Mangler vi troen på at Den hellige ånd er virksom i oss, kan motet fort svikte.

Hva gjør vi i møte med samfunnsstrukturer som har glemt den menneskelige faktor og slavebinder oss med byråkratiske systemer, markedsmekanismer og arbeidslivsordninger som gjør syke sykere og stjeler tid og solidaritet fra storfamilien, våre eldre, vedlikehold av vennskap og frivillighet? Prøver vi å endre disse strukturene, eller godtar vi dem stumt?

Rettferdighet berører også framtiden, som hvilke typer teknologi vi godtar som styringsverktøy i samfunnet, ikke minst med tanke på personvern og borgernes reelle frihet. Vil teknologibaserte løsninger entydig bringe mer rettferdighet og godhet inn i våre samfunn, eller vil de gjøre oss mer ufrie som borgere? Er kontroll viktigere enn frihet? Jeg er ikke overbevist.

Større valgfrihet for den enkelte til å inngå i eller avstå fra digitaliseringssystemer er faktisk et rettferdsspørsmål.

Å bringe fred i krigstider

Vi må kunne bevare digitalfrie soner der natur er natur og mennesket er menneske – der private samtaler forblir nettopp private; der nestekjærlighet og omsorg ikke «telles», men utøves; der jeg kan gå tur uten å videoovervåkes; der vi alle har frihet fra algoritmenes nådeløse hukommelse til å kunne fornye oss, endre kurs, gi og tilgi.