En grønn og politisk kirke?
Kirkegang pluss samfunnsengasjement! Dette kan bli vår tids største sang. En sang av klage, sorg og sinne.
Lenge har mange i kirken vært i tvil. Er det greit å ta økokrisa opp på talerstolen?
Klima og natur inn i bønner og liturgi, dåp, nattverd og salmevalg? I frykt for å bli for politisk, bør vi ikke heller holde oss til «sjelenes frelse»? Som min venninne sier
Annonse
Nå er vi ikke i tvil. Biskopene har nylig (24. februar) uttalt at de ønsker større økologisk bevissthet inn i gudstjenesten.
I heftet Guds skaperverk – vårt hjem hevder de at nettopp gudstjenesten er det riktige startpunktet for kristen klimakamp. Guds hus er stort nok til å romme den ubehagelige sannheten at vårt liv i verden står på spill.
Stort nok til å erkjenne ikke bare våre personlige synder, men også de politiske og systemiske. Og ikke minst, i Guds hus fins et hav av nåde, ren og fornybar energi!
«Vi må innse at flere av våre politiske og økonomiske valg skader jorden og ødelegger klimaet.» At økokrisa «henger sammen med vårt høye forbruk». At «dette gjør oss medansvarlige for andres lidelse og naturens ødeleggelser», sier biskopene.
At biskopenes Klimahefte er mer «politisk» enn vanlig kirkeprat, og at det er talt inn i en alvorlig global krise, er hevet over tvil. Debatten blir nå hvor konkret skal kirkens samfunnsteologiske røst lyde? Det gjelder å finne veier og stier mellom det umulige apolitiske og like umulige partipolitiske.
Skal kirken si at den kapitalistiske evig-vekst-ideologien har forvokst seg til en fandens ideologi, for jordens ressurser er begrenset og minker for hver dag, og denne ideologien fører til naturødeleggelser, en kokende klode, sult og klimaflyktninger? Eller skal kirken si, litt mer forsiktig, at vårt økonomiske system ikke holder mål…
Skal kirken kreve at den norske regjeringen mer enn innfrir Paris-avtalen, avvikler oljeleting og begynner utfasingen av norsk olje og gass og oppretter grønne arbeidsplasser nå? Eller bør forkynneren kun peke på at klimautslippene må reduseres; og at det er opptil politikere og verdens ledere å finne ut hvordan…
Skal kirken preke gudsfrykt og konkret nøysomhet; i våre forbruksvaner, reisemønstre, kjøttforbruk og oppfordre til å dele tienden mellom øko-organisasjoner og fattigdomsbekjempelse? Eller skal preken og bønner kun si noe om gudsfrykten og ikke ta det så nøye med den kristne nøysomheten…
Annonse
Vi er menighet, ikke menighet. Vi er ett i Kristus og kneler ved samme nattverdbord, men vi har ulike meninger og mestringsstrategier. Vi er ett i troen på at «alt i himmel og på jord er skapt av, ved og til Kristus» og at alt i sin tid skal «sammenfattes i Kristus». Men vi tror litt ulikt om dommen og den kommende verden. Og om hvordan vi best mulig vil være Guds medarbeidere og medskapere i denne verden.
Så la oss snakke sammen!
Biskopenes utspill har nå fjernet enhver tvil på om det er legitimt å bringe økokrisa, og dermed politikk forstått i vid forstand (ikke snever partipolitikk!), inn i gudstjenesten.
Nå har vi sjansen til å tørre å snakke sant om hvordan klimautfordringene oppleves. Tenke tunge, fortvilte og håpefulle tanker sammen om hvordan økokrisa kan gjenspeiles i teksttolking, salmevalg, bønner og handlinger. Øse fritt av ideer fra grønnkirke.no og SkaperverketsDag i hver eneste gudstjeneste!
Og: Inn i kirkens mange rom kan vi for eksempel invitere til klesbytte og vegetarmat, åpne for foredrag fra klimaaktivister og økoforfattere, med og uten kristen tro i bånn. Eller også ha Økobord i kirkestua, der vi blant annet finner Gud og miljøet (K. A. Norum), Verden på vippepunktet (D. O. Hessen) og derfor sørger jorden (P. Halldorf). Og selvsagt biskopenes Klimahefte!
Kunnskap kan kjennes som en tung bør, men den er, i dagens situasjon, direkte livsviktig. Som det kinkige spørsmålet om hvordan hver nordmann, inkludert politikere, kan redusere sitt årlige CO2-utslipp fra 10 til 1,5 tonn… La oss snakke sammen om det!
«FNs klimapanel har vist oss at vi står overfor en katastrofal, global oppvarming. Det haster å gjøre noe!» Kan Biskopenes Klimahefte føre til en fornyet «samling i bånn»? Kan en stadig grønnere gudstjeneste føre til et økende konstruktivt og grønt samfunnsengasjement, som viser seg på barometeret ved høstens stortingsvalg?!
Kirkegang pluss samfunnsengasjement! Dette kan bli vår tids største sang. En sang av klage, sorg og sinne. Om håp og handling og - om en ny himmel og jord.
Annonse
Og ja, det kan gå «til helvete» for mange på jorda, også for oss.
Men Hvetekornets lov viser den troende at tap og død kan bære livet i seg. Visst skal våren komme!
Men før Den store våren, venner, la oss male gudstjenesten stadig mer – grønn!
