En guttemammas bekjennelse

De siste ukene har mannsdebatten fått spalteplass både i Dagen og Vårt Land. Avisene har rapportert fra ulike mannsseminarer og mannshelger. Hva er det å være kristen mann i dag?

Unge og eldre menn har satt ord på behovet for å utforske nettopp det. Noen beklager «at vi lever i en tid hvor den tradisjonelt kristne forståelsen av kjønn, kjønnsroller og ekteskap er under press.» (Steinar Lofnes, pastor, Vårt Land 03.11.23).

Slike forsøk på å løfte opp en tradisjonell mannsrolle har møtt motstand fra kommentator Åste Dokka, som «er urolig for at menneskeidealer blir delt opp til manns- og kvinneidealer.» (Vårt Land 20.11.23) Andre, som Jarle Mong, fremhever ærlighet og omsorg som viktige mannsverdier (Dagen 09.11.23).

Jeg leser alt dette med interesse. Særlig når vi får høre stemmene til unge gutter.

– Jeg har aldri hatt en arena der temaet har blitt tatt opp. I tillegg er mannsrollen litt tabu å snakke om, sier Ole Thue (19). (Dagen 09.11.23)

– Det er vanskelegare å vera mann i dag, sier Mathias Fasseland (22), selv om bestefaren mener det motsatte. (Dagen 25.11.23)

Jeg er nemlig mor til tre unge gutter selv. Det å bli guttemamma har grunnleggende forandret mitt perspektiv på verden.

Jeg pleier å unngå uttrykket «Det var nok en mening med det», men akkurat i forhold til dette er jeg på nippet til å gjøre et unntak. Jeg vokste opp med lillesøster, venninner og en skokk med kusiner på omtrent min egen alder.

Jeg hadde mange sterke, flotte damer i livet mitt. De var gode forbilder. Jeg fikk et veldig uproblematisk forhold til det å være jente. Jeg ble heiet frem, og fikk og tok ansvar. Gutter og menn burde faktisk vært mer som oss, tenkte jeg.

Men da en liten guttekropp kom ut av min for 17 år siden, begynte det å skje noe med meg. Denne lille tassen, viste det seg, hadde en lidenskap for traktor, ved og verktøy.

En gang vi skulle hjem fra bestemor og bestefar i Luster, holdt han seg fast i pedalene på bestefars traktor. Da han måtte slippe, tror jeg sorgen var like intens som min første kjærlighetssorg i 7. klasse. Jeg lærte at det finnes en annen måte å være menneske på, en måte som er like verdifull som min: Guttemåten.

Jeg er ingen tilhenger av stereotypier. Å prøve å fange i ord hva som er «typisk mann» er like vanskelig som å gripe regnbuen – det glipper når man nærmer seg.

Våre tre gutter er svært forskjellige. De har forskjellige interesser, forskjellig temperament og forskjellige styrker og utfordringer. Men alle er opptatt av kjønnsroller, mer enn jenta vår.

Hun er riktignok den yngste, men jeg mistenker at alder ikke er det utslagsgivende. Vi som samfunn har rett og slett jobbet mer med hva det vil si å være jente eller dame.

Vi har kommet til et sted der vi jenter kan være stolte av vårt kjønn, og dyrke kvinnefellesskapet så mye vi vil. Og ikke minst: Vi vet at det er mange måter å være jente på.

Nå tror jeg tiden er kommet til å gjøre samme jobben for gutta. Det vil si: Den viktigste jobben må de gjøre selv. Jeg tror de er i gang.

Der er en del stemmer der ute som mine gutter gjerne kan overhøre; stemmer som overforenkler virkeligheten, puster på glør av maskulin aggresjon mot kvinner eller nostalgisk lengter seg tilbake til en tid som ikke finnes mer.

Men det finnes mange fine stemmer også; stemmer som hjelper dagens gutter til å finne et språk for sin livsfølelse og søken etter identitet, som fremmer den gode samtalen, og som skaper en positiv stolthet over å være gutt og en naturlig og respektfull relasjon til jentene.

Jeg ønsker for mine gutter at de skal vokse seg til å bli menn som er så trygge på seg selv at de slipper å gruble så mye over hvem de er, men heller kaste seg ut i livet, bruke evnene sine til noe skikkelig bra, og følge Jesus i vår tid.

Vi guttemammaer har en viktig rolle. Men guttene trenger gode mannlige rollemodeller, fedre, lærere, ungdomsledere og andre, som ser guttene og ser hvor viktige de selv er i guttenes liv.