En Hauge i vårt eget bilde

Norge har fostret mange store åndshøvdinger, men det er og forblir bare én Hans Nielsen Hauge. Ingen andre er i nærheten av å nå legendestatusen til bondesønnen fra Tune i Østfold. Hans liv og virke fortsetter å fascinere nye generasjoner over 250 år etter hans fødsel.

Den runde dagen var i fjor, men nå året etter jubileet kommer Trygve Riiser Gundersen ut med et lenge annonsert verk om Hauge. Den første bindet er på over 700 sider, men arbeidet er også godt i gang også med bind to.

Her er det altså snakk om et nytt storverk i norsk Hauge-forskning.

I forbindelse med utgivelsen er forfatteren intervjuet i en særdeles interessant artikkel i Vårt Land. Gundersens hovedpoeng er at Hauges ettermæle i betydelig grad har blitt kuppet av den lutherske legmannsbevegelsen og at viktige sider ved forkynnerens ideologi og praksis har blitt bevisst underkommunisert.

Konkret mener Gundersen at det angivelige «kuppet» skal ha skjedd da den første biografien om Hans Nielsen Hauge kom ut i 1874, ført i pennen av den unge teologen Anton Christian Bang. Biografen, som for øvrig senere ble biskop, hadde sterke bånd til Lutherstiftelsen, forløperen til Det norske lutherske Indremisjonsselskap, i dag Normisjon.

Bangs biografi ble svært innflytelsesrik og skapte ifølge Gundersen den særpregede helte- og minnekulturen rundt Hauge som vi fortsatt er en del av i dag. Den Hauge som fremstår i Bangs bok fra 1879 er en mann som er kritisk til Den norske kirkes teologiske utvikling og ønsker seg et kristent fellesskap ved siden av det kirkelige, men uten å ville bryte helt med geistligheten og kirken.

Altså en posisjon som ligner mistenkelig på det bærende prinsippet for den norske lutherske lekmannsbevegelsen fra siste halvdel av 1800-tallet fram til våre dager.

I sin research har Trygve Riiser Gundersen undersøkt hvilke sider ved Hauge som har blitt gjemt bort fordi den ikke passet med den folkebevegelsesbyggende fortellingen som Bang og andre av datidens kristne ledere ønsket å formidle.

Han mener for det første at Hauge er fremstilt mye mer kirkelig enn han egentlig var. Gundersen fremholder at mannen som for ettertiden er blitt fortolket som en slags lekmannshøvding like gjerne hadde blitt kunnet tatt til inntekt for et frikirkelig syn.

Så er Gundersen også opptatt av hvordan Hauges berømte åndelige opplevelse på jordet i Tune, ble omtolket av ettertidens lutherske legmannstradisjon. Hauge selv beskrev hendelsen slik:

«Mit Sind blev saa opløftet til Gud, at jeg ikke sandsede mig, eller kan udsige hvad der foregik i min Sjel; thi jeg var udenfor mig selv».

Og han var opptatt av å formidle at slike opplevelser både kan og vil skje i vår egen tid og i vårt eget land.

Men i Bangs biografi understrekes det hvor helt eksepsjonell Hauges erfaring var og at ingen må tro at man kan komme i berøring med Gud på en slik måte. «Hva hadde skjedd med lekmannstradisjonen i Norge hvis det var Hauges fortolkning som hadde blitt stående?», spør Trygve Riiser Gundersen.

Det er et spørsmål som både er meget godt og samtidig en smule ubehagelig.

Men er det ikke nettopp slik det er med denne typen enestående historiske forbilder? Den typen skikkelser er så potente at det å ha dem på «sin side» gir helt avgjørende poeng i den teologiske og kirkehistoriske debatten. Og det var derfor det var så viktig for den lutherske legmannsbevegelsen å tolke Hauge inn i sin egen kontekst, mener Gundersen.

Spørsmålet vi alle må stille oss er om vi står i fare for å misbruke Hauge. Skaper vi oss en Hauge i vårt eget bilde ved å overdrive visse sider ved ham og underspille andre?

For et så rikt liv som det Hauge levde kan brukes til mye og tolkes på en rekke måter. Bondesønnen fra Tune er i tur og orden blitt fremstilt som den konservativ Hauge, liberalisten Hauge, gründeren Hauge, den radikale Hauge og feministen Hauge. Ja til og med kommunisten Hauge har enkelte snakket om på grunn av Hauge-vennenes tett integrerte økonomi.

Det er med andre ord behov for mer fordomsfri Hauge-forskning for å komme enda nærmere virkelighetens Hauge. Og Trygve Riiser Gundersens bok virker å være et velkomment bidrag i så måte.