En historie om en Gud som aldri gir opp

Jeg funderte av og til på det: Hvorfor var det så høyt under taket i leiligheten vår? Avstanden fra gulv til tak var mer å sammenligne med et butikklokale enn et hjem. Det samme gjaldt de sju andre leilighetene som utgjorde de to nederste etasjene.

Fenomenet gjaldt dog kun vår kortside av bygården. Hele resten av den massive bygården besto kun av leiligheter med normal takhøyde. Etter hvert som vi ble kjent med naboene fikk vi også svar på undringen.

Gruvearbeiderby

Vi er i byen Ostrava, øst i Tsjekkia. I bydelen Poruba. Vi flyttet inn der i 2012. Familien vår i den noe uortodokse leiligheten, og vår tsjekkiske venn Daniel 50 meter bortenfor. Hele bydelen var bygd opp tidlig på 1960-tallet for å huse de mange gruvearbeiderne som ble sendt hit fra hele Tsjekkoslovakia. 70.000 mennesker i alt.

Bydelen ble naturligvis også utstyrt med alt den trengte av butikker, kulturhus, kafeer, puber, kiosker og så videre. Det eneste man bevisst ikke bygde, var kirker. Dermed forble den gamle katolske landsbykirken den eneste. Lignende scenarioer finner man over hele Tsjekkia, og resten av landene som en gang var kommunistiske.

Hjem og klubbhus

Da vi flyttet til Poruba var det fordi det hadde vokst fram en nydelig bevissthet og visjon blant ungdommene i den lille lutherske kirken i Tsjekkia. De aller fleste av dem bor i det bitte lille bibelbeltet, og nå drømte de om å plante menigheter i alle de bydelene rundt om i landet der det er veldig lite kristent nærvær.

En av dem er Daniel, vår gode venn og medarbeider. Leiligheten hans fungerte som et pulserende klubbhus, i tillegg til å være hans hjem. Spesielt en gjeng med gutter i 11–12-årsalderen gikk ut og inn her.

Vi dro på telttur. Vi spilte fotball. Snakket om Jesus. Slet ut sofaer og gulvtepper. Skakkjørte salongbord. Hadde utallige grillpartyer. Vi levde tett, kom nært på hverandre. Spesielt nært kom Michal og Daniel, to brødre som hang veldig mye i Daniels leilighet. De hadde gode grunner til det.

Skjebnesvangert resultat

Jon Kvalbein skrev 5. juli i år et grundig og tankevekkende innlegg i Dagen. Han tok for seg de ideologiske røttene som ligger bak dagens normoppløsningen innen seksualitet og familieliv.

I innlegget viste Kvalbein til at kommunistene i Sovjetunionen, inspirert av disse ideologiene, ønsket å rive ned kristendommen og fjerne idealet om monogami, og med det bryte ned familien som byggestein for samfunnet. Resultatet ble skjebnesvangert, og preger det russiske samfunnet den dag i dag.

Det som slo meg da jeg leste Kvalbeins innlegg, var at vi i fem år levde i et nabolag der vi daglig så konsekvensene av et land som gjennom fire tiår ble styrt ut fra disse ideologiene.

Flere av våre tsjekkiske og slovakiske venner opplevde alt fra å bli nektet utdannelse til fengsel, på grunn av sin kristne tro. Også i Tsjekkoslovakia sto familiens verdi lavt, noe som også leder til svaret på hvorfor det var så høyt under taket.

Barnehage og barnehjem uka igjennom

Statens behov for at arbeiderne jobbet hardt og mye, kombinert med en ideologi som sier at familien ikke er viktig, ledet nemlig til at man i de to nevnte etasjene ikke besto av leiligheter, men var en kombinasjon av barnehage og barnehjem.

Slike var det flere av rundt om i Poruba. Barna ble levert her mandag morgen, og plukket opp igjen sent lørdag kveld.

Slik vokste foreldrene til Michal og Daniel opp. Hvor avgjørende det ble for retningen livet deres tok, vet jeg ikke, men at det preget dem, vet jeg.

I dag er faren i fengsel og moren alkoholiker. Da vi ble kjent med familien, bodde moren og guttene hos bestemoren etter å ha blitt kastet ut av sin egen leilighet. Etter hvert forsvant moren. Guttene fortsatte å bo hos en bestemor som strevde med nervene. De fortsatte også med å gå inn og ut av døren i Daniels leilighet.

Bygge livet på noe større

Mot slutten av årene våre i Poruba mistet vi mye av kontakten med guttegjengen. Siden har jeg tenkt mye på hvordan det gikk med dem. For to uker siden fikk jeg endelig dra tilbake til vårt andre hjem igjen etter halvannet år med restriksjoner.

Sammen med sønnen min og to studenter besøkte vi gjengen i den lille menighetsplanten. Etter noen dager sto to unge menn på døra. De var blitt 19 og 21. En studerer, en jobber. De kom for å si takk.

«Det var dere som oppdro oss. Dere som ga oss verdier. Dere som fortalte oss om Gud. Hadde ikke dere vært der, hadde vi sannsynligvis endt opp på samme sted som foreldrene våre.» Michal og Daniel hadde forstått viktigheten av å bygge livet sitt på noe større enn troen på seg selv.

Gud tvinger ingen

Gud tvinger ingen til å gå hans vei. Han gir oss gode rammer og verdier for livet. Når vi vraker dem, gir han oss friheten til å gjøre det. Når smerten kommer, kunne han sagt: Dere valgte det selv. Han kunne vært passiv, sittet der i himmelen og ikke brydd seg.

Men han velger å handle. I kjærlighet. Han sendte sin sønn. Han sender sin Ånd. Han sender sitt folk: Unge tsjekkere. En norsk familie.

Mange av dere som har bedt, gitt og støttet. Vi får lov til å være en del av Guds redningsoperasjon i denne verden. Vi får også lov til å fortelle om de gode rammene og verdiene han har gitt oss. Ikke tvinge noen til å følge dem, men frimodig fortelle om dem. I kjærlighet.