En historie vi ikke må glemme
Livshistoriene til mennesker som våget å trosse trusler og press for å bevare sin kristne integritet, gjør inntrykk.
Kommunismens jerngrep om Øst–Europa har heldigvis løsnet. Det må ikke føre til at vi glemmer hvilken ødeleggende kraft den var. Minst like viktig er det at vi husker det frimodige og forbilledlige vitnesbyrdet til de kristne som led under det brutale systemet som ble stelt i stand i vår egen verdensdel.
Denne høsten er det 25 år siden Jernteppet falt. Lørdag og mandag viet vi en god del spalteplass til kristne rumeneres opplevelser fra kommunisttiden. Situasjonen i Romania var ikke på langt nær like alvorlig som den vi ser i for eksempel Syria og Irak i dag. De rumenske kirkenes situasjon bedret seg også etter hvert som kommunismen ble mer etablert. Men overvåkning, restriksjoner og undertrykkelse har likevel skapt dype sår.
Annonse
Diktator Nicolae Ceausescu ble beryktet for sitt vanstyre og den til dels hensynsløse behandlingen av sin egen befolkning. Sammen med sin familie levde han i sus og dus mens mange rumenere ble henvist til ussel fattigdom. Revolusjonen i Romania ble den blodigste i Øst–Europa høsten 1989. Over 1.100 mennesker ble drept. Heldigvis stabiliserte landet seg raskt etterpå, men den kommunistiske arven har preget samfunnet helt til i dag. Mistillit, korrupsjon og fattigdom er naturlige følger av et styresett som er kjennetegnet av maktmisbruk.
Livshistoriene til mennesker som våget å trosse trusler og press for å bevare sin kristne integritet, gjør inntrykk. De viser oss at en levende tro noen ganger må reise seg mot overmakten. Kompromisser og harmonisering kan være svik mot både Gud og medmennesker.
I moderne europeisk historie finnes det knapt noen som har vist dette like klart som den rumenske jøden og kristne presten Richard Wurmbrand. Gjennom 14 år i fengsel ble han påført dyp lidelse fordi han ikke ville fire på sin overbevisning om at kommunistisk ideologi var uforenlig med sann kristen tro. De norske kristne som i 1965 bidro til å få Wurmbrand ut av Romania, og via Norge til USA, har gjort den kristne kirke i verden en stor tjeneste. For det første fikk de forfulgte kristne et ansikt og en stemme som talte deres sak. For det andre bidro han til å utløse et engasjement for den lidende kirke i den frie verden. Siden er dette engasjementet blitt utvidet. Det meste av kristent organisasjons– og menighetsarbeid har gått tilbake i vår del av verden de siste fem tiårene, men innsatsen for de forfulgte er et gledelig unntak.
Åremålsdagen for østblokk–kommunismens fall gir en god anledning til å minnes at diskriminering og forfølgelse for troens skyld ikke bare kan forekomme under andre himmelstrøk. Vi vet i dag at kristne betaler en høy pris for sitt vitnesbyrd i blant annet Midtøsten og Nord–Afrika. Det kom på en tankevekkende måte til uttrykk i saken vi hadde på trykk lørdag om vår tids Lucia. Den historiske Lucia levde i Italia på 300–tallet. Hun ble en kristen martyr mens hun bare var en ungdom.
Ingen kristne har fått guddommelige garantier om å slippe forfølgelse. Tvert imot forespeiler Jesus selv oss nettopp dette. Men han lover også å bevare dem som tror på ham, under alle forhold. Sannheten i dette løftet fikk mange erfare også bak Jernteppet.
