En israelsk statsråd må kunne besøke Tempelhøyden

Det palestinske utenriksdepartementet finner virkelig fram storsleggen etter tirsdagens seanse. Den omtales som «stormingen av al-Aqsa-moskeen» av den «ekstremistiske ministeren Ben-Gvir».

Det stemmer for så vidt at Tempelhøyden har vært utsatt for angrep som man må kunne karakterisere som storming. Babylonerne la det første tempelet i grus, romerne gjorde det samme med det andre. Og etter at muslimene inntok Jerusalem i 638, ble al-Aqsa-moskeen og senere Klippedomen reist på området.

Dermed har jødene for ettertiden mistet det som var deres største helligdom. De er henvist til Vestmuren, mer foraktfullt kalt Klagemuren, som minne om hvor templet en gang sto.

Omstridt israelsk minister besøkte Tempelhøyden

Anerkjennelsen av hvor dypt dette tapet stikker for jødiske troende, synes ikke å være særlig utbredt. Tvert imot blir jødenes tilhørighet til stedet, og den sentrale plassen det har i deres identitet, både oversett og til dels fornektet. Jødene har opplevd at tempelet deres er blitt stormet. Men et fredelig besøk der kan med ingen rett kalles det samme.

Statsminister Benjamin Netanyahu har forsikret at Tempelhøydens status skal forbli uendret. Det er med andre ord ingen planer fra israelsk side om å frata muslimene det som for dem er det religiøse sentrum i deres tredje helligste by, etter Mekka og Medina.

De palestinske myndighetene ser statsrådens besøk som en «en provokasjon uten sidestykke og en farlig opptrapping av konflikten». Det er gjerne tilsvarende argumenter som brukes av andre land som reagerer på at en israelsk statsråd setter beina på Tempelhøyden.

Vil denne mannen dra Israel i ekstrem retning?

I år 2000 gjorde daværende statsminister Ariel Sharon det samme. Senere ble han beskyldt for å utløse «den andre intifadaen», altså palestinsk oppstand mot Israel.

Også i Israel vil det være stemmer som advarer mot symbolmarkeringer som kan øke det allerede høye konfliktnivået. På forhånd var han blitt advart av Israels opposisjonsleder og tidligere statsminister Yair Lapid om at et besøk hit kunne utløse vold.

I en så spenningsfylt konflikt som den i Midtøsten, er det avgjørende å unngå unødige provokasjoner. Ben-Gvir har ikke markert seg som noen moderat politiker, men tvert imot gått langt i nasjonalistisk retning. For en som sitter med regjeringsmakt, bør det være maktpåliggende å opptre ansvarlig. Slik sett kan man argumentere for at det ville være mer konstruktivt ikke gjennomføre besøket.

Samtidig kan man ikke akseptere at en ekstrem motpart får vetomakt. Politikere og myndigheter som ønsker en positiv utvikling i Midtøsten, bør ikke la trusselen fra Hamas og andre ytterliggående organisasjoner få diktere hva som er akseptabelt og ikke.

At en israelsk statsråd besøker Tempelhøyden kan man vurdere som mer eller mindre klokt gitt den aktuelle situasjonen. Men det bør være legitimt at en israelsk statsråd besøker det som er jødenes helligste sted.

Dessverre ser vi nok en gang at Israel og israelske politikere møter en annen målestokk i det internasjonale samfunnet enn andre. Besøket har ført til sammenkalling av FNs sikkerhetsråd.

Hva som kommer ut av dette, er uklart. Fordømmelser kan det nok bli flere av. Det viser seg å være lettere overfor Israel enn alle andre land.